---

Terningkast:


Ingress:
David Dunn er en tilsynelatende ordinær mann som sitter på toget til Philadelphia en vanlig dag. Men så skjer det som ikke skulle skje. Toget han sitter på kommer ut for en alvorlig ulykke. Alle hans medpassasjerer blir drept, men Dunn klarer seg. Hva er det egentlig som har skjedd? Legene tror nesten ikke på ham når han sier at han var med i passasjervognen på toget. Alle synes det er rart at han er den eneste overlevende, og til og med uten å brekke et eneste bein i kroppen eller pådra seg en liten skramme en gang. Har det skjedd et mirakel? En dag får han en litt merkelig annen forklaring på ulykkens egentlige årsak av en mann ved navn Elijah Price. Dunn synes dette hørtes rart ut, men han begynner etter hvert å undre om sannheten om kroppen hans og hvem han er...

Anmeldelse:
Filmen begynner med at vi får presentert noen fakta i skrift på skjermen. I gjennomsnitt er det 35 sider og 124 tegninger i et tegneseriehefte. Et hefte kan koste alt fra en til 140 000 dollar. 172 000 hefter selges i USA per dag. Over 62 780 000 per år. En samler eier i gjennomsnitt 3312 tegneseriehefter. Etter man har blitt bombardert med disse faktaene hører vi et barn som gråter på et bakrom. Inn kommer Mr. Mathison som er lege sammen med en dame. En farget dame ligger sammen med babyen sin mens doktoren kommer bort til henne. Han spør om hva ungen skal hete. Hun svarer raskt at han skal hete Elijah mens hun smiler. Doktoren tar en kikk på ungen og spør om det skjedde noe under fødselen. Doktoren merker at noe er galt med ungen og spør om noen har mistet ned ungen. Det har ikke skjedd og doktoren ber ambulansen skynde seg. Doktoren sier han aldri har sett noe lignende. Barnet har pådratt seg beinbrudd mens det var i livmoren. Armene og beina er brukne. Dette uroer moren som også begynner å grine.

Dette er M.Night Shyamalans andre film. Han slo igjennom med et brak i 1999 med storfilmen ‘Den sjette sansen’. Etter å ha vært et navn på alles lepper er det ikke lett å fortsette en karriere som filmskaper i det samme sporet. Men dette er også en usedvanlig film. Den leker også litt med det overnaturlige. Dette er en film i Shyamalans ånd med tanke på at han ønsker å være en litt annerledes filmskaper som tørr å komme med spennende vinklinger på ting og elsker å fortelle spesielle historier. Man kan nesten si at han er en ny moderne Alfred Hitchcock. Jeg digger Hitchcock og har alltid hatt en forkjærlighet for hans mystiske måte å angripe hver film på. Shyamalan gjør mye av det samme med sine filmer selv om ikke alt er så klassisk som alle skulle håpe på hver gang. Jeg digger Shyamalans friske pågangsmot og det at han ikke er redd for å gå mot strømmen. Det er tydelig at Shyamalan har Hitchcock som forbilde og han har også kopiert stuntet om å spille mindre roller i sine egne filmer.

Jeg liker den litt mystiske begynnelsen på denne filmen. Man får en litt underlig link til tegneserier og antar at filmen kommer til å ha noe med dette å gjøre. Filmen begynner svært åpent. Man vet ikke helt hvor den den kommer til å ta veien. Man får mange spørsmål underveis når man ser dette og man må tenke litt og resonnere for å komme frem til hva som egentlig foregår her. Og ikke før slutten kommer kan man virkelig konkludere med hva som er den sannheten som man her blir presentert over. Hvem er denne David Dunn? Og hvorfor er han som han er? Historien er nok en gang særegen og Shyamalan kommer med enda en film som føles gøy å se, selv om dette ikke er helt i samme klasse som ‘Den sjette sansen’.

Som i ‘Den sjette sansen’ finner man også her Bruce Willis i hovedrollen. Og her får han god hjelp av Samuel L. Jackson som blir hans solide motspiller. De er gode på å spille mot hverandre. Willis er den tenkende mannen David Dunn som trodde at han var en helt vanlig mann frem til et under skjedde og han overlevde det som ikke var mulig å overleve. Jackson spiller en totalt annerledes mann som både ser litt ekkel ut og er litt rar og annerledes enn det fleste andre, som en skikkelig freak. Det er også veldig mye dialog å kose seg med for Willis og Jackson og de er virkelig mann for å levere intensitet i filmen til tross for dette.

Filmen har en helt egen stemning og man føler at noe ligger å ulmer under overflaten. Tempoet er også litt seigt i filmen og kan nok for de som ikke er tålmodige nok virke litt kjedelig. Men det er nødvendig å kunne dra ting litt ut i en film som dette fordi en ikke skal avsløre alt med en gang og få seeren til å leke litt med tankene om hva som egentlig forgår i sitt eget hode. Det også mange detaljer her å kose seg med underveis og det gjør at filmen også egner seg å se flere ganger. For min del er dette en film som klarer å få meg litt til å drømme meg bort. Det er slike filmer som dette som har noe mer enn bare det man får se ved seg. Jeg digger konseptet her og filmen er også veldig bra gjennomført slik at den føles interessant hele veien. Dette er en super psykologisk thriller som klarer seg bra opp mot de fleste andre slike filmer som er laget.

For å oppsummere så er dette en ganske underholdende affære. Filmen er smart lagt opp og det hele er konstruert på et bra sett slik at man føler man får noe mer enn det man vanligvis får på film. Og måten dette er presentert på er svært kul og veldig ‘Shyamalansk’. Dette er en film som er laget på en skikkelig måte med godt filmhåndtverk fra det som virker å være en ung, frisk og sulten filmskaper. Det er mange tøffe scener her og stilige klippeoverganger som gjør noe ekstra med filmen for å fiffe den litt opp. Det er flott å se filmer der ikke effekter og action ikke tar hele fokuset. Dette er en fin liten film om det å skape en illusjon om noe litt uvanlig med enkle men gode midler. Slutten er også ganske god og filmen er også bra spennende når den først kommer i gang. For min del synes jeg dette var et veldig gledelig gjensyn med denne filmen som jeg likte godt da den gikk på kino. Jeg ruller en svak femmer for Unbreakable og gir med det en bra anbefaling om å få med seg denne filmen.