|
Anmeldelse av Happy Feet 2 [ Happy Feet Two ] - Film (2011)
|
Film: Happy Feet Two (2011)
Kategori: Komedie, Familie, Animasjon, Musikk
Land: Australia
Regi: George Miller
Spilletid: 0 min
Datoer:
| 2011-12-02 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 3.3 av 6 |
||
|
Serie: Happy Feet | Happy Feet 2 (2011) | Happy Feet (2006) |
|||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (24 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Koselig, trygg, familiefilm, men som ikke helt følger underholdningsverdien til den første filmen
Publisert: [ 17. November 2012 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Den steppende pinvinen Mumble er tilbake. Nå er han blitt voksen og er den fremdeles den kule i pingvinflokken som alle ser opp til. Han har også fått en sønn ved navn Erik. Som sin far så har også Erik problemer med å passe inn sammen med alle de andre. Mumble kunne ikke finne sin hjertesang, men fant et annet talent. Nå er alle pingvinene opptatt av dansing og Erik føler ikke at han er noe god på det og har ikke funnet grooven sin. Etter at han føler han dummer seg ut så stikker han av fra familien og resten av pingvinene. Han drar ut på eventyr og møter en pingvinen Sven med et rart nebb som til og med kan fly. Nå når Erik er borte så må trer Mumble til og drar ut for å lete etter sin bortkommende sønn. Og når de er borte får menneskeskapte endringer ringvirkninger langt inn i pingvinland, dette gjør at det blir vanskeligere å komme tilbake for både far og sønn... |
|||
|
Anmeldelse: Filmen begynner en flott dag på Antarktis. Vi får vite at alt er forbundet i verden på en måte man aldri kunne tenke seg. Man ser så pingviner som bryter ut i sang og dans i solen på isen. Så ser man Mumble som vi ble kjent med i forrige film som den store stjernen og stepperen. Også pingvinbarna viser at det kan danse og bevege kroppen til hip hop musikk. Helt bakerst står en liten søt pingvin som er noe usikker på hvordan han skal te seg. Erik som han heter ser på sin far Mumble når han stepper til stor begeistrelse, men tør ikke helt å kaste seg ut i det selv. Mumble kommer bort til sønnen og snakker med ham. Erik lurer på hvorfor man skal danse. Mumble forteller ham at et er mange grunner til å danse. Det finnes mange veier danse på, men den eneste måten å finne sin måte er å prøve. Erik får prøve å danse ved pappas føtter. Mumble forteller ham det eneste han trenger er å føle rytmen. Men når Erik slår seg løs så kløner han det til og faller med hodet ned i isen. Han blir flau og redd for hva de andre snes og gjemmer seg bort i en issprekk. Mumble forsøker å si at han også ble ledd av da han var yngre. Den korte pingvinen Ramon gjør også et forsøk å få Erik og han synes at stedet de er på suger. Dette tar Erik til seg. Denne filmen er smidd over litt av den samme lesten som i den første filmen. En liten søt pingvin som ikke føler at han passer inn og blir utstøtt av flokken. Han drar da ut på en reise for å finne seg selv. Det blir også mye sang, musikk og dans fordi dette også er en animasjonsmusikal med pingviner. Det blir også ispedd en dose kritikk til menneskeheten som gjennom sin forurensning varmer opp kloden så isen smelter. Det blir også mye søte små pingviner med mye sjarme og kulhet. Det er noe eget med pingviner på film og her får man en oppfølger til Happy Feet som er grei skuring å overveie. Den klarer seg ikke like godt som den første filmen selv om denne filmen også har sine stunder så blir mye her for enkelt. En del av scenene er ikke like kule som det man fikk i første film. Dette føles mer som en litt tam, men koselig familiefilm som ikke velger å ta noen sjanser og safer alt for mye. Animasjonen er som vanlig svært patent som man forventer i en slik film. Her er det absolutt ingenting å utsette på den tekniske biten på hvordan dette er skrudd sammen. Man lar seg imponere litt over hvor bra pingvinene ser ut i det flotte snø og isdekkede Antarktis. Man har også klart å få bra særpreg til de forskjellige pingvinene selv om ikke manuset klarer helt å følge opp denne biten. Man har klart å få bra detaljrikdom i animasjonen og alt ned til den minste snøkrystall er dekket hertil tider. Skal man trekke noe her så er det at de større dyrene ikke er viet like stor detaljrikdom og de lider litt selv om de ikke er så viktig for filmen som de mindre dyrene. Humoren er heller ikke helt på nivå med den første filmen. Det blir da noe om er litt artig. Man får mye ordspillhumor, som skaper mange morsomme kommentarer, som da Krillen Will ikke er med på at hans venn synes alle ser dønn lik ut. Will mener han er spesiell og legger til: ‘I'm one in a krill-ion’. Og det fortsetter når han sier: ‘I wanna be free Bill’, kameraten svarer da: ‘There is non such ting as Free, Will!’. Og da Krillen Bill finner ut at de bare er mat for hvaler: ‘Goodbye, Krill World’. Men bortsett fra noen artige krill, så har ikke denne filmen like mye å stille opp med på humorfronten og man ler seg aldri skakk av noe her som man fikk mer tendenser til i den første filmen. Dette er en grei familiefilm som er et trygt valg for barna, men om en ikke har sett den første filmen i serien så ville jeg nok heller brukt tid og krefter på å oppleve den enn dette å satse på dette oppfølgende kapittelet. Man føler at Happy Feet 2 er et lite hakk ned fra den første filmen og klarer ikke helt å fylle underholdningsverdien den første gav oss. Oppfølgeren begynner okei, men setter seg fast i en alt for dårlig historie som aldri klarer helt å engasjere på samme nivå som den første filmen. Man føler at filmen er lun og god tvers igjennom, og dette vil nok bli en fin film for barna om de ikke er så kresne på det filmatiske. Man får jo mange kule og fine sanger her som får en til å røre litt på rockefoten din og sammen med passe tøff animasjon så blir dette et greit polert animasjonseventyr. Det er jo også en liten fordel at det finnes norske stemmer på filmen også slik at de litt mindre barna også kan være med å se. For det er nok barna som vil sette mest pris på dette da det ikke er like mye ved dette for de litt mer voksne. |
|||
