Pee-wee er en spesiell ung mann som liker seg best alene. Han elsker å leve og aller mest liker han sin kule rød og hvite sykkel som han nærmest forguder og alltid holder i tipp topp stand. En dag har nabogutten bursdag og han har blitt fortalt av sin far at han kan ønske seg hva som helst. Og han ønsker seg da Pee-wees spesielle sykkel. Men Pee-wee vil ikke selge sin sykkel for alle pengene i verden, så han mener at det ikke kommer på tale. Pee-wee synes det bare er artig at hans nabo ønsker seg hans sykkel og ler ham rett i fjeset. Naboen sier at Pee-wee skal angre på sin oppførsel overfor ham, og en dag blir sykkelen til Pee-wee sporløst borte. Nå må han starte jakten på sin kjæreste eiendel. Dette fører ham ut på en jakt land og strand rundt for å finne den kjære sykkelen...

Filmen begynner i Frankrike der det pågår det det kjente idrettsarrangementet ‘Tour De France’. Syklistene som er med i rittet sykler i stor fart. Men opp på siden av dem, og forbi kommer en ung mann i grå dress på sin sykkel. 'Tour De France'-rytterne må ta seg sammen for å følge med og de klarer ikke å følge med når han rykker fra og vinner løpet på sin særegne sykkel. Men da han skal premieres med krone og medalje ringer en klokke. Det er morgen og vinneren må stå opp. Det hele viste seg bare å være en drøm.

Pee-wee er en herlig type og er en riktig spilloppmaker. Han står opp hver morgen med et smil og hopper i sengen og leker lystig med alle sine mange leker. Han må også ønske hunden sin en god god morgen. Huset er også fylt med tøffe oppfinnelser som gjør at Pee-wees matlaging går som en lek. Han kan bare bruke tiden på å børste tenner og finne på det han ønsker av morsomme ting. Han har også en fetisj for store ting og har en gigantisk smørkniv og tannbørste. Pee-wee leker bestandig også når han spiser. Han er veldig giret hele veien og er litt feminin i alle sine bevegelser og fakter. Han er en nerd som lever i sin helt egen verden full av lystighet som sang og spillopper. I bunn og grunn er Pee-wee ikke noe annet enn en forvokst gutt.

Dette er Tim Burtons første spillefilm. Filmen er som hans andre filmer også ganske spesiell. Det er mye energi i filmen og dette fungerer godt som en bra barnefilm. Det er mye kule ting for barna å oppleve. Mange av detaljene er såpass stilige med en masse oppfinnelser og tekniske ting som får barna til undre og underholdes. Det blir også tid for andre kule saker. Alt er liksom så veldig overdrevent her på alle ting og det synes man er ganske artig. Skuespillet er også vridd kraftig til og Paul Reubens gjør en særegen rolle som Pee-wee, selv om dette nok er noe som unger liker bedre enn de voksne, som kanskje synes han blir litt for slitsom i lengden. Burton har også klart det å lage en film som lekne voksne også klarer å få noe ut av i underholdningsøyemed. Det er noe med det absurde her som gjør alt så komisk å følge fra første stund. Man blir bare lett revet med på det som skjer her. Det blir ellevilt som bare det. Burton har også krydret filmen med en rekke av sine ynglingsting som et juletema og også litt Godzilla. Det er kult å få alle disse populærkulturelle referansene sleng mot oss. Det er også noe ‘Burtonish’ over denne første filmen hans også. Man får også mørke stunder her og ting er bra eksentrisk slik som man forventer i Burtonfilmer.

Men selv om man finner en del artig i denne filmen, så er dette langt unna Burtons beste film, men heller ikke blant hans dårligste. Men det er spennende å se hvordan denne visuelt særegne filmskaperen startet det hele. Det man får her er Burtons lek med en god del tullete ting. Referansene man får mange av her er også med å gjøre filmen bedre. Historien i filmen er ikke noe å berike seg med og det hele er svært overdrevent over hele linjen og ingenting man får her er noe i nærheten av realisme. For min del har Burton vokst en del i mine øyne som filmskaper i mitt filmskap. Alle hans filmer er stort sett ganske stemningsskapende og visuelt tiltalende over hele linjen. Det er ofte noe helt eget med Burtonfilmer og det får man også se noe av i denne filmen. Her får man en fargerik, leken, morsom og barnslig absurd film. Man får også bra musikk av Burtons trofaste følgesmusiker i Danny Elfman. I tillegg til alt det lystige så finner man også en del drømmesekvenser som er virkelig gode og som gjør mye av filmen. Filmen blir også bedre og bedre utover i filmen og slutten er virkelig noe man bare digger og er verdt å se filmen alene for, uten at jeg skal avsløre noe for deg. I det store og det hele så ser man litt av konturene av den filmskaperen Tim Burton har blitt igjennom årenes løp.