Lagerarbeideren Roger Henriksen setter alle sine sparepenger i aksjer da han skal lure unna penger som ellers ville havne i skatteetatens lommer. Han har også flaks med sin mer eller mindre tilfeldige investering på Norsk Luftfart. Hans skarve 15 000 vokser dager etterpå til 390 000 blanke aksjekroner. Han tar ut innsatsen og investerer pengene i andre aksjer. Det gjør at han blir bitt av basillen. Han er på stigende kurs inn i aksjebransjen, men dette får følger som han aldri ville drømt om...

Filmen starter med at en liten gutt forteller rett i kameraet at når han blir stor så skal han bli milionær. I neste scene ser vi ligningssjefen snakker med Roger som maler hus som ekstrajobb på kvelden. Han er interessert i priser på husmaling. Hjemme igjen hos Roger pakker familien inn presanger til mammaen i huset. Like etter kommer mammaen hjem med post og kolonialvarer. Roger åpner brev fra kemneren og blir der blir alle midler beslaglagt på grunn av svart arbeid. Det gjør at Roger vil ta ut alle pengene sine av banken slik at han har penger. Men det var ikke bare gjort sånn på sparket og da blir løsningen å investere i aksjer.

Dette er forsøk på en liten ellevill komedie. Her får vi se hvordan aksjemarkedet var før i tiden da aksjene var untatt skatter og avgifter. Det var svært lukrativt å være rik i Norge før. Hovedpersonen Roger har det helt ok helt før han blir skjønslignet på svart malingsarbeid. Roger hadde en underbetalt lagerjobb hos en sur sjef, bebreidende kone, to grinete snørrunger og en uopphørlig strøm av økonomiske bekymringer. Det gjør at han prøver å spe på inntekten sin og ved en tilfeldighet blir en hot spot i aksjeverdenen. Alt han tar i blir til gull. Her får man se at missunnelige svigermødre anmelder Roger for ran. Det blir også en del moro i at reglene er laget slik at det finnes smutthull i øst og vest for nullskatteytere. Banken hjelper Roger med å sikre sine investeringer da han ikke har så god greie på det selv. Men det er ikke lett å være nyrik.

Man merker at dette er en helt annen tid i norsk film. Jahn Teigen har themesangen i filmen og alt oser 1980-tallsnostalgi av alt her. Regien er ved Fleksnes-regissør Bo Hermansson. Han har vist før at han kan sin komedie, men her treffer han ikke like godt. Filmen er litt tander og nedtonet på komikken. Det gjør at filmen mangler litt engergi som en god komedie bør ha for å slå skikkelig an. Alt er så mørkt, grått og trist og molefonkent at man ikke klarer å la seg videre begeistre av filmen. Dette er noe helt annet enn de klassiske folkekomediene som ‘Fjolls til fjells’, ‘Gjest Baardsen’ og ‘Olsenbanden’. ‘På stigende kurs’ mangler litt driv og man føler at dette var mer trist enn morsomt. Man smiler litt inniellom, men man ler aldri høyt av denne komedien.

Skuespillerne forsøker å gjøre sitt beste. Dag Frøland spiller hovedrollen. Han forsøker å spille en mer naturlig rolle, men han er ikke så god til å mestre spillefilmformatet. Frøland mangler litt komisk timing her og føles mer som en tragisk usynlig mann. Dette er noe helt annet enn hans humoristiske revyer, der han glimter til på scenen. Det er mulig dette var etter intensjonen, men det føltes litt kjipt når man ikke treffer med komikken. Man har også forsøkt å sikre litt suksess for filmen med å ha mange store navn på blokken, og de er med å krydre litt med folkekjære fjes som Wenche Foss, Kjersti Holmen, Arve Opsahl, Sven Nordin og Bjørn Sundquist.

For å oppsummere så var ikke dette helt det store. Filmen forsøker å være en slags norsk versjon av Lasse Åbergs første selskapsreisen-film bare med aksjebransjen som lekegrind og ikke Gran Canaria. Frøland forsøker fremstår som en krysning mellom Lasse Åberg og Carl I. Hagen, bare at han mangler litt karisma for å virkelig få rollen sin til å skinne. Filmen er jo også såpass urealistisk og dum at den ikke føles som noe man liker å se flere ganger. Det er jo litt komedie her, men det er såpass magert at man ikke lar seg sjarmere og underholde slik som man har lyst til. Filmen føles helt ok å se selv om man kjeder seg litt underveis. Den naturlige stilen med den elleville handligen passer ikke helt sammen. Jeg må si at jeg har litt problemer når jeg skal kaste terning etter dette. For min del ligger dette å slurer mellom to og tre på terningen.