---

Ingress:

Ravn har startet opp et firma IT-firma som han driver med jernhånd. Det er bare det at han hele veien har skylt på direktøren som ikke eksisterer når ting har vært vanskelig. Nå skal selskapet selges og kjøper forlanger at direktøren for det hele skal være til stede og tegne under kontrakten for salget av selskapet. Ravn føler seg trykket opp i et hjørne og vil ikke avsløre løgnen sin for de andre i firmaet. Han hyrer da inn en skuespiller som skal spille direktøren. Men dette er langt fra en enkel oppgave når Ravn har gjort denne skikkelsen til en så lite populær figur. Og enklere blir det heller ikke når skuespilleren skjønner at han egentlig bare er en brikke i et skittent spill som går på moralen løs...

Anmeldelse:

Jeg kan like gjerne si det med det samme. Lars von Trier er en artig skrue som hele tiden overrasker når han lager film. Og det gjør han også her. Her får vi en lett mørk komedie med mye kvikk og småsær humor. Von Trier benytter også sine kreative evner når han skal presentere denne filmen. Det hele er blitt svært spesielt og man har ikke sett lignende. I begynnelsen av filmen plager denne stilen en litt, men det kommer seg litt etter hvert. Her er det rett og slett en datamaskin som styrer kameraene. Det hele gjør at alt ser veldig uferdig ut. Det blir litt artig ut av at alt virker så uryddig. Man hopper også litt rundt på kameravinkler og rare bildekomposisjoner med flere forskjellige filtre på kameraet som kan sette en del helt ut av spill.

Klippingen er også svært eksperimentell og helt rå og brutal. Også lyden er helt utrolig kjip og følger bare mikrofonene på de forskjellige kameraene. Man opplever hele tiden hopping i bildet i klippingen også på lyden og det føles rart når dialogen fortsetter på et nytt kamera med forskjellig lydstyrke. Det tar litt tid for å komme inn i hvordan dette er skudd sammen, men som sagt så vender man seg til det etter hvert. Lars Von Trier bryter også inn i filmen fra tid til annen for å komme med kommentarer og introdusere karakterer og sette oss inn i nye ting i filmen.

Dette føltes veldig rart fra første stund, men filmen er overraskende gøy. Man hadde kanskje forventet noe mer tungt skytts fra Von Trier. Og selv om dette også er bra kunstnerisk til tider er det ikke en vanskelig film å følge og det er heller ikke så mye tolkning her underveis annet enn å forsøke å se for seg hva som skjer i ‘forbisnakkingsscenene’. Det er mye absurd som skjer her ut av konseptet med at en skuespiller tar på seg en jobb som direktør for et firma han ikke vet noe om. Man føler på ubehaget til denne skuespilleren når han blir kjørt opp i et hjørne der han blir konfrontert med hva han tidligere skal ha informert og skrevet til sine undersjotter på mail.

Direktøren som har eksistert lenge på liksom i selskapet har også tatt mange upopulære avgjørelser som skuespilleren får bokstavelig talt merke på kroppen. I begynnelsen blir man bare kastet rett inn i filmen og man vet ikke helt hva som forgår. Det tar også litt tid før man lærer karakterene her å kjenne. Og når man gjør det så kommer filmen mer ti sin rett og man kan slappe litt mer av å bare la latteren komme når det føles naturlig. Det er gøy å se at ting endrer seg på synet på karakterene og det er flere skikkelig artige typer med her.

Blant skuespillerne finner man en del kjente fjes. Blant annet er nesten hele Klovn-balletten på plass med Casper Christensen, Iben Hjejle og Mia Lyhne. De gjør alle en god jobb og serverer oss passe simple ansatte. I hovedrollen finner vi Jens Albinus som ‘skuespillerdirektøren’. Han kan føles litt veik i begynnelsen, men når man lærer ham å kjenne og skjønner hvordan han er, passer han nærmest perfekt inn i rollen som den mislykkede skuespilleren som går inn i sin rolle med hele seg.

Denne filmen fremkaller en del latter når man først kommer inn i filmen. Det er som Lars von Trier introduserer oss for, at dette er ment som lett underholdning. Det hele er så latterlig og egentlig bare vissvass og samtaler med direktøren som famler i mørket for å finne seg selv. Det blir også bra flaut innimellom også. Det er en del poenger her som bare er helt utrolig komiske og sært smarte. Von Trier har klart det å lage en film som har mye særpreg og ikke ligner så mye på så mye annet man har fått presentert. Von Trier er jo en særing, og det preger filmen. Man bør derfor som han også påpeker i begynnelsen se en del før man velger å skru av.

Det man får presentert her kunne vært snytt ut av nesen til Larry David eller Seinfeld. For folk flest tror jeg nok dette slår bra an selv om filmstilen kommer til å plage folk en del. Filmen hadde nok føltes en del bedre om von Trier ikke måtte leke seg med teknikken. Det hele føles mer som en spøk fra von Triers side som nok passer bedre inn kunstnerisk sett enn som underholdning. Men alt i alt ruller jeg en solid firer for denne filmen som jeg kommer til å huske nettopp fordi filmstilen plaget meg litt. Sånn sett har kanskje von Trier klart å gjøre en genistrek som man ikke gir ham uttelling for mens man ser filmen.