|
Anmeldelse av Cold Mountain - Film (2003)
|
Film: Cold Mountain (2003)
Aldersgrense: 15 år
Kategori: Drama, Krig, Romantikk
Land: USA
Regi: Anthony Minghella
Spilletid: 152 min
Datoer:
| 2004-02-27 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 4.2 av 6 |
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (26 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Vakker kjærlighetsskildring fra den amerikanske borgerkrigens bakside
Publisert: [ 22. Januar 2013 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Året er 1861 i Cold Mountain i Nord-Dakota. USA står overfor krig. Den fåmeldte W.P. Inman møter Ada Monroe når hun kommer til Cold Mountain med sin syke far. De faller for hverandre, men så bryter borgerkrigen ut og han må delta i krigen. Etter en stund blir han såret. Adas far dør fra henne og hennes. Hun skriver så brev til kjæresten om at han må komme seg så han kan komme hjem å være hos henne i denne vanskelige tiden. Han tar dette til seg og stikker av fra krigen som en desertør for å komme sin kjæreste til unnsetning når hun trenger ham mest. Men det blir en lang vei hjem og i mellomtiden skjer mye hos Ada på gården sin. En ung driftig dame med navn Ruby Thewes kommer til gården til Monroes i et svakt øyeblikk og det er akkurat den hjelpen Ada trenger for å få i gang igjen gården sin... |
|||
|
Anmeldelse: Det er laget mange filmer om borgerkrigen og denne tar opp et ganske interessant emne, nemlig de som blir etterlatt seg selv når damene sitter hjemme alene og venter på sine kjære. Det brukes mye brev her for å sette oss inn i hvordan langdistanseforholdene var den dagen mellom soldater og deres kjære damer. Man ser at også før i tiden var heller ikke krig å spøke med. Her får man se at krigen var hard og brutal mot de som måtte bøte med livet og de som brått ble aleine igjen. Også gode venner får kjørt seg når de mister en de har kjent lenge og som de har kjempet med i krigen. Alle husene i Cold Mountain opplever familietragedier. Slaget på markene i krigen taper de, men tapet for de hjemme føles tre ganger større. Her får vi fortalt historien fra to sider. Det er fra Inman og Monroe. Han er i krigen og hun sitter hjemme og venter på ham. Ada Monroe er en pen frue som spiller nydelig piano og menger seg med fiffen. Hun er prestedatter, men finner raskt tonen med Inman. Selv om hun ikke har kjent ha så lenge så føler de begge stort på forelskelsen og kjærligheten som er oppstått i hverandres selskap. Kjærligheten er hva som driver ham og får ham til å rømme fra krigen, men dette er ikke enkelt fordi alle unnasluntrere blir jaktet på. Det er heller ikke enkelt å kjempe for en god sak når middelet er krig. Det er Anthony Minghella som både står bak manus og regi til denne solide filmen. Han står bak flere andre minneverdige filmer som ‘Den Engelske Pasienten’ og ‘The Talented Mr. Ripley’. Det er fin flyt i denne filmen og flere scener er vakkert formidlet. Her er det mye symbolbruk og pene små detaljer som gjør at helhetsinntrykket blir bra kunstnerisk og flott å følge, selv om filmen ikke lykkes på alt den forsøker seg på. Filmen har bra flyt og man bildekomposisjonene er bra laget. Dette spiller mye på livet og dets harde realiteter med livet og døden. For må myke det litt opp blir det også en god porsjon og tid for mye kjærlighet også. Med dette inneholder dette nok elementer for at bagge kjønn skal kose seg bra under filmen, selv om nok kvinnene nok liker seg best med dette skuet. Man bør også holde lommetørklet klart slik at man kan enkelt vippe det frem for å gråte en skvett når det trengs. Det blir mange fine øyeblikk her og alt er tonet bra ned. Man får god tid til å bli kjent med karakterene. Man lærer noe av å se denne filmen om livet, og det er at uansett hvor tungt ting måtte være så man fortsette med livet, selv om det er noe så meningsløst som krig som utløser sorgen og savnet. Skuespillet i filmen er strålende gjennomført. Jude Law og Nicole Kidman er et bra par i filmen og begge gjør solide prestasjoner. Særlig imponerer Jude Law som spiller sin vante rolle som fløtepus, bare at her har han fått litt mer å jobbe med enn han vanligvis får i de typiske filmene hans. Her viser han faktisk at han kan hvis han vil. En annen som spiller bra er Renée Zellweger som her gjør en drivende god birolle som den driftige Ruby. Hun gjør som Jude Law en annerledes rolle, og hun viser her at hun kan spille annet enn bare søt og klossete. Det er også flust av andre gode skuespillere her som: Brendan Gleeson, Philip Seymour Hoffman, Natalie Portman og Donald Sutherland. Historien er bra interessant å følge. Ting blir ikke som man hadde tenkt seg det på forhånd og det føles som en god sak for denne filmen. Til tross for at filmen er bra lang, med sine over to og en halv times spilletid, føles den aldri kjedelig å følge. Musikken er også passende sjarmerende i filmen og passer perfekt inn i stemningen i filmen med sin fele, banjo og howdysang. Det er mange treffende replikker som eksempelvis: “Every piece of this is man's bullshit. They call this war a cloud over the land. But they made the weather and then they stand in the rain and say 'Shit, it's raining!'”. Filmen er bra solid til tider, men hadde tapt seg litt siden første gjennomsyn. For kvinnene så tror jeg dette virker som bra engasjerende, selv om at en del elementer til tider blir litt for mye. Det mangler kanskje det siste lille ekstra, men denne filmen gir deg nok til at den anbefales varmt å se likevel. Jeg vil tro at dette er noe folk flest vil like, om man ikke er for var på at det kan være noe søtsuppete innimellom. Selv om jeg ikke likte alt her, så gav filmen meg en del gripende øyeblikk og vi blir med på en reise hjem fra krigen som er bra vakkert fortalt. Jeg ruller en sterk firer for en film som vipper litt mellom fireren og femmeren på terningen, men velger å straffe filmen litt for dens overtydelighet. |
|||
