|
Anmeldelse av Født Fjerde Juli (Født 4. juli) [ Born On The Fourth Of July ] - Film (1989)
|
Film: Born On The Fourth Of July (1989)
Aldersgrense: 15 år
Kategori: Drama, Krig, Biografi
Land: USA
Regi: Oliver Stone
Spilletid: 145 min
Datoer:
| 1990-02-22 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 4.6 av 6 |
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (18 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Sterkt drama om hva krig kan gjøre med mennesker
Publisert: [ 6. Februar 2013 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Det hele begynner på sekstitallet da alt er stort og flott i det lovede landet Amerika. Ron Kovic vokser opp til å bli en ung og lovende mann som selv skal ta sin del i landets byrde i krigen mot kommunismen. Tider endrer seg, og det blir nye tider der Amerikanerne viser at de er best i alt de tar i. Ron får panikk når han kommer ut i den harde krigen som frivillig. Han er medskyldig i drap av barn og mødre i Vietnam under en krigsmanøver. En stund etterpå blir han selv skutt og blir lam. Han blir lenket til rullestolen for resten av livet og han kan ikke få egne barn. Den en gang så patriotiske Ron kommer hjem til et totalt endret USA. Her får vi se hans kamp for å komme tilbake til til livet og samfunnet som en Vietnam-veteran... |
|||
|
Anmeldelse: Dette bygger på en sann historie om den virkelige Ron Kovic som mistet alt i sin innsats for landet sitt. Han blir etter hvert en stemme for alle de desillusjonerte. Her får vi se ham i hele oppveksten fra skolegutt til han kommer hjem fra krigen. Han vokser opp i et dypt religiøst hjem. Han er svært optimistisk som livet på skolen og gjør det bra i sport og bryting som han elsker. Vi får se ham møte den første kjærligheten. Alt ser ut til å være rene idyllen med denne unge mannen med flott utseende og hele livet foran seg, men så snur alt. Filmen begynner med at ‘gutta i gaten’ leker krig i skogen slik så mange gutter har gjort opp igjennom årens løp. Man kjenner seg igjen i denne realismen i guttens lek. Det var også blodig alvor når vi lekte krig i skogen med fangeleir med mer. I denne filmen er denne begynnelsen med på å sette en i stemning for det som senere skal komme. Man får ikke den vanlige historien om en mann som lever ut den amerikanske drømmen. Selv om hovedpersonen forsøker seg på det viser han menneskelighet med at han ikke er uovervinnelig og taper til og med en viktig brytekamp. Med dette tapet får man den første varselet på at dette er en mann som ikke kommer til å lykkes i alt han foretar seg. Amerika er et stolt og svært patriotisk land. Her skal alle kjempe for sin egen lykke og for landet når de høye herrer velger å slå på stortrommen for å vifte med kanonene for de idealer de tror på. President John F. Kennedy er president og USA er et flott sted å bo i. Man spør ikke hva Amerika kan gjøre for deg, det er heller mer hva folket kan gjøre for Amerika. Dette er en viktig historie som her fortelles. Her får man mer enn den vanlige leksen om at krig er dritt. Her får man også se at det virkelig kan ødelegge mer enn bare menneskeskjebner, det er snakk om feilprioriteringer for hele land. Vi får se at tidene forandrer seg og at selv om man vinner en krig i Korea så er det ikke noe å krige i et annet land for å nedkjempe kommunismen. Her får vi historien om USA og hvordan Vietnamkrigen preger landet. USA vil ta over verden, men lykkes ikke med det. De er fremdeles sterke, men Vietnamkrigen blir som en kvise på Amerikas rumpe. Dette er ikke egentlig en krigsfilm. Det er ikke så mye krigshandlinger man får se her, men mer etterdønninger etter hva krigen gjør med Amerika. De som kommer hjem fra Vietnamkrigen er ikke helter slik som de som kom hjem fra Koreakrigen. Nå er det hippiene som er på fremmarsj i USA med budskapet om kjærlighet og fred istedenfor krig. Filmen blir svært sterk etter hvert og svært treffende for en svunnen tid i amerikansk og også verdenshistorie. Det blir mange rystende scener fra krigen og resultatet av den. Vi ser barn og kvinner som lider. Men også videre når man kommer bort fra krigen er filmen sterk om livet til en mann som sliter med skader fra krigen og sine senvirkninger i sjelen. Det gjør noe med deg å se denne unge mannen leve et deformert liv. Han har kjempet for landet sitt, men blir ikke satt pris på når han har måttet betale den høye prisen for nederlaget til USA. Det gjør at han blir bitter på landet og krigen. Vi får her se hans kamp for å finne seg selv og sin identitet. Når man ikke blir verdsatt for sitt innsats av sine medborgere, blir det en hard nøtt å svelge. Han kan enten bli med på hatet av nasjonen og krigen eller gå med selv i dragsuget. Oliver Stone er regissøren bak denne filmen. Dette er mer vellykkede filmer. Det er kanskje ikke hans beste, men Stone klarer virkelig å bygge opp mye med denne viktige filmen. Her får man forståelse av det som skjedde i USA på slutten av nittensekstitallet og utover syttiårene. I Rambo får man se at det er mye hat for Vietnamveteranene, her får vi mer oppleve hvorfor det skjer. Stone kom jo et par år tidligere med krigsfilmklassikeren Platoon som beskriver litt mer rundt krigen og det soldatene opplever. Her er det mer etterspillet av de som kommer hjem som hatobjekter. Stone viser også med denne filmen at han kan lage betydningsfulle filmer. Det er ikke rent lite han begir seg ut på med å lage dette. Fotoet er nydelig skutt som i Platoon, manuset er bra bearbeidet og regien er som sagt ganske bra. Skuespillet er også solid. Tom Cruise gjør en fantastisk innsats her. Han viser seg som en fremragende skuespiller. Dette er filmen som gjorde at jeg virkelig fikk opp øynene for Tom Cruise som seriøs skuespiller. Han gjør etter mine bedømminger sin beste rolle i karrieren sin her. Man tror på den litt naive rollefiguren som tror så hardt på de ‘løgner’ som politikerne presenterer ham. Dette er ingen lett film å se. Den gjør noe med deg. Man blir presentert for mye dritt i livet til Ron Kovic. Dette er dystert og man får kjenne på meningsløsheten i livet til Ron. Men selv om dette ikke er noen solskinnshistorie overlevde Ron for å fortelle om livet sitt. Heldigvis ble hans stemmer hørt og til og med ble det film av det. Det er ikke verst for en mann i rullestol å ‘reise seg’ på denne måten. Født 4. Juli er kanskje ikke den største klassikeren, men den er et fint dokument om en epoke i Amerikansk historie. Det var da USA for første gang fikk noe riper i lakken. Senere er det blitt flere striper i lakken og per 2013 sliter også amerikanerne ironisk nok med økonomiske etterdønninger blant annet over litt for mye krig. Jeg vil nok tro at denne filmen oppleves best jo mindre man vet om den på forhånd. Da blir man bedre med på reisen og det som skjer med den en gang så patriotiske Ron Kovic. |
|||
