Lasse og Geir er en noen arbeidsløse ungdommer som har droppet skolen. De bor fremdeles hjemme. De har ikke hatt det så greit. Geirs mor er alkoholiker, mens Lasses mor er mer redd for ham og sover ikke om natten når han er ute å rangler. De drar gatelangs og provoserer folk til bristepunktet. Etter en natt i arresten kommer de hjem igjen til sine respektive hjem der familiene deres holder å gå i full oppløsning. Etter å ha kranglet hjemme ender begge på byen. Lasse og Geir treffer hverandre og havner opp i en rivningsklar kåk. Sammen sprader de rundt å lager bråk. De er unge men ikke lovende som samfunnets avskum...

Filmen starter med sangen alltid freidig når du går. I det vi entrer inn i filmen holder Lasse og Geir på på leke en ordlek i blokknabolaget sitt. De roper ord som ‘Barne-TV’, ‘TV-Gærn’, ‘Kunstig hjerte’ og ‘Gummipikk’. De har det gøy mens de spaserer. Men en middelaldrende herre blir lei av skrikingen og ber dem slutte, men Lasse parerer raskt: ‘Hold kjeften på deg ditt gamle vrak!’. Like etter går de rett til butikken og kjøper øl for alle pengene sine. Lasse og Geir er litt av en duo. Lasse er lett gjenkjennelig med sin krølltunge hår som kan minne litt om en afro, imens Lasse har mer stridt og langt hår slik at man nesten ikke ser øynene hans. De er uberkule for sin tid og har alltid en freidig replikk hvem enn de møter på der de går i sine slengbukser. De benker seg alltid bakerst i bussen slik jeg husker at det også i min ungdom var. Duoen driter også opp i regler og nyter lett alkohol på bussen og de pakker på andre. De er med andre ord litt smårampete som jeg ser den voksne garde ikke setter pris på. Lasse og Geir driter i alt og alle og vil prakke på alle andre deres meninger.

Jeg har lenge hatt lyst til å se denne filmen. Har hørt så mye rart om den. Den var også enda mer voldsom enn jeg trodde. Dette er en ungdomsfilm og den har sin helt spesielle stil. Språket i filmen er svært frodig med mye tabuord som nok mange ikke turde å si høyt før i tiden. Dette var nok med på å tenne ungdommen til å se filmen. Lasse og Geir er noen ungdommer som gir totalt faen i alt. De tar ikke fem flate øre for å vise sine edlere deler til eldre damer eller provosere åpenlytt over alt i det offentlige rom. Selv ikke når lovens lange arm kommer, bryr de seg nevneverdige. Replikkene er ofte noe i overkant kunstige, men også så vulgær at de nok må ha vakt stor oppsikt da filmen kom. Replikker som ‘Skarru se på kukken, kjerringfaen’ eller ‘Alle jenter har et lite høl i fitta si, som det blåser i, når det går’ kan for mange virke lattis, mens andre nok ikke synes dette an bli for mye selv den dag i dag. Det er også denne filmen at den kjente ‘Åpen Post’-replikken er tatt fra. Jeg tenker på: ‘Kanke du snurpe igjen smella di, du maser som et lokmotiv’.

Dette er den første filmen som Svend Wam og Petter Vennerød samarbeidet om. Filmen ble en stor suksess og har senere fått nærmest kultstatus hos den norske befolkningen. Man får her en forsmak på det sosialdemokratiske helvetet. Lasse og Geir sparker i alle retninger og er i opposisjon mot alt og alle. De er mot maktutøvelse og tar avstand fra arbeiderbevegelsen. De vil nærmest melde seg ut av samfunnet og har ikke medynk med noen og er mot all solidaritet. Selv jentene deres får gjennomgå og de klarer ikke oppføre seg seg som folk. Dette er med andre ord ungdomsoppgjøret fra helvete.

Wam og Vennerød kommer med voldsom samfunnskritikk. Til tider blir dette nesten parodisk i sin form. Det kan være litt vanskelig for folk flest å vite hva de egentlig ser på, men det er kanskje ikke så nøye, fordi filmen faktisk litt artig når ‘fuck upene’ på latterlige vis blåser i alt og alle. Replikkene er så lite naturlige at man enten ler eller river seg i håret. Man kan snakke om at andre filmer er teatralske, men dette tar kaken. Det er ingen som er og snakker slikt som dette. Her er det bare bohemer som fremstår positivt alt annet er svart som natten. Jeg skjønner ikke helt hvor man vil med dette som ikke kommer med løsninger på noe, bare kritiserer. Lasse og Geir er bare lei av alt og alle og er sint på samfunnet. Dette føles litt artig nettopp fordi hovedpersonene er såpass sære og prater mye tåkeintellektuelt vissvass at dette føltes litt småeksotisk. Jeg er glad at ikke alle ungdommer er som disse slynglene.

For å oppsummere så var jo dette en litt annerledes og frisk film å se. Det er ikke mange som ligner helt i holdningen på det vi får servert her. Etter å ha sett Lasse og Geir blir ungdomsfilmen aldri det samme igjen. Dette er jo langt fra noe mesterverk, men det er en viss sjarme opp i dette som gjør at filmen og underholdningsverdien spes på litt for den som kikker. ‘Lasse og Geir’ er en spesiell film. Til nå er dette den beste av Wam og Vennerøds filmer som jeg har sett. Jeg tillater meg å rulle en firer på grunn av litt begeistring for litt av det snåle parodiske drama jeg fikk her.