|
Anmeldelse av Livet er herlig [ La Vita è bella ] - Film (1997)
|
Film: La Vita è bella (1997)
Aldersgrense: 11 år
Kategori: Romantikk, Komedie, Drama
Land: Italia
Regi: Roberto Benigni
Spilletid: 122 min
Datoer:
| 1998-12-26 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 5.2 av 6 |
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (14 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
'Feel good'-tragedie!
Publisert: [ 20. Februar 2013 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Året er 1939. Vi befinner oss i Arezzo i Italia. Guido er jo en svært energisk type som tar livet som en lek. Han elsker å være fri slik at han kan gjøre hva han vil. Han kommer til byen sammen med en venn, Ferruccio. Guido ønsker å drive bokhandel, men planen går skeis og han må forsøke å finne seg noe annet arbeid å tjene til livets opphold med. Han prøver seg da som servitør. Skjebnen vil også ha det til at han treffer på den unge og vakre damen Dora. De møttes litt tilfeldig med et par anledninger før de finner ut at deres veier bør møtes på i et mer ordnet forhold. Men han er også jøde og da krigen bryter ut endres livet hans totalt slik at solen ikke alltid skinner like mye over ham lenger. Guido forsøker å redde alle sine venner og slektninger fra grusomme skjebner. Han blir etter hvert sendt i konsentrasjonsleir sammen sin unge sønn. Da gjelder det å holde livsgnisten oppe selv under så kummerlige og grusomme forhold... |
|||
|
Anmeldelse: Filmen starter med at en fortellerstemme snakker til oss. Vi får fortalt at dette er en enkel historie, men som likevel ikke er lett å fortelle. Som en fabel er den sørgelig, og som en fabel er den full av undring og glede. Det hele starter med at vi får se en bil som er på tur og vi hører en masete mann som fremfører en monolog. Ved siden av ham i bilen ligger en annen mann og sover med hatten over ansiktet. Den snakkesalige som kjører finner plutselig ut at de mangler bremser på bilen. De kjører i vill fart nedover bakkene og over plenen og ned på veien igjen. Der møter de en motorsykkeleskorte som de legger seg bak. Snart treffer de på et folkehav av mennesker som venter på de som skal bli eskortert. Den sovende mannen forsøker å få folk ut av veien, med armene rett ut og litt oppover som han gjør en heil, fordi de ikke har bremser. Folket rundt dem gir hilsen tilbake igjen og tror at det er disse som er dem de har ventet på. Men folket merker snart at de har hilst på feil bil fordi like etter ankommer det noen biler med mer prominente gjester. Når de kommer litt borti gaten igjen svinger de av veien opp til en bondegård for å forsøke å fikse bremsene. Der møter den sovende mannen en pike som melker en ku. Han snakker med jenten og sier at han snart skal møte en prinsesse og like etter faller en ung dame ned fra hønsehuset og rett i armene på ham. Han hilser på henne og kaller henne for prinsesse. Hun spør om han ble sa det, men han sier at han aldri har hatt det bedre. Hun forklarer at hun ble stukket av en veps og mistet balansen og falt ned. Hun spør hvordan hun kan få takket ham. Han svarer at noen egg hadde vært fint så han kan lage seg en omelett. Og så bærer det avgårde igjen med bilen som kameraten har fikset i mellomtiden. For noen kan Guido virke litt vel anspent og utrolig voldsomt masende, men jo mer man kommer inn i filmen jo bedre synes man at han passer inn. Jeg har jo møtt på noen slike typer som han her, men de er som regel litt slitsom å være rundt i lengden. Det er mulig det er mer slik i Italia. Mytene sier i alle fall at de er så følelsesladede folk og gode elskere. Guido er en svært leken mann som liker å spille figurer og leke leker hele veien. Han lever seg inn i alt han gjør på en svært energisk måte. Han har det alltid moro og synes livet er herlig, rett og slett. Med denne begynnelsen og den lekende måten som hovedpersonen, Guido Orefice, er på ser vi resultatet av en voldsom livsnyter og en som tar alt som det faller seg. Dette er en holdning jeg og sikkert mange andre misunner denne Guido grovt for. Tenk å kunne ha evnen til å tolke alt som skjer med deg positivt og drømme seg bort når alt blir trist og vanskelig. Guido er en klovn hele veien og spiller rollen som oppmuntrer selv om alt ser veldig tragisk ut. Denne filmen er både morsom, trist og rørende på samme tid. Her får vi oppleve krig, elendighet, død og kjærlighet i skjønn harmoni. Med den alltid så positive Guido som hovedperson gjør virkelig denne filmen. Han spilles av Roberto Benigni som gjør en overbevisende opptreden med sin rollekarakter som er svært spesiel. Filmen balanserer hele veien på en tynn knivsegg, men klarer hele veien å holde seg innenfor det man føler er akseptabelt både når det gjelder troverdig og morsomt. Dette er jo både en dramafilm med tungt tema og en komedie på samme tid. Det skal litt til å skulle lande dette prosjektet på beina med en så rar kombinasjon, men det gjør denne filmen virkelig bra. Humoren er av den lette sorten med masse klønete og tullete påfunn på grensen til det som kunne gått an. Vi får god tid til å bli kjent med Guido og livet hans før den triste virkeligheten innhenter ham. Her får vi se at kjærligheten til livet er en viktig ting. Det er hovedrolleinnehaveren Roberto Benigni som også har regien på denne filmen, og det klarer han utmerket selv om han har flere baller i luften. Han har også selv skrevet historien til filmen og dette skiller seg virkelig ut i mengden. Man har aldri før fått filmer som omhandler andre verdenskrig og jødeutryddelsen på en mer livlig måte. Man spøker ikke med alvoret, men har mer en positiv innstilling for å holde moralen oppe. Det hele er blitt en meget vakker film som kombinerer en herlig livsinnstilling med den mørke virkeligheten i konsentrasjonsleiren. Det er vanskelig å ikke bli rørt av en slik historie som dette. Sammen med Schindlers Liste er nok dette en av de aller beste og mest særegne filmene som beskriver jødeutryddelsen. De to filmene står også i stor kontrast til hverandre, men begge handler om å holde flest mulig i livet i leirene. Filmen ble nominert til hele 7 Oscars blant annet for beste film, beste regi, beste manus. Den sanket forøvrig hjem tre gullstatuetter for beste mannlige hovedrolle, beste fremmedspråklige film og beste dramatiske filmmusikk. Dette er en meget solid film som er vanskelig å ikke la seg rive med av. Filmen har nesten to akter og den første omhandler livet i friheten og så får en se det nådeløse livet i fangenskap. Skulle man trekke på noe her så hadde det vært å også få den alvorlige siden til Guido og ikke bare klovnen. Dette er andre gang jeg ser denne filmen og den har ikke tapt seg nevneverdig. Balansegangen mellom herlig livsgnist og gravalvor er mesterlig gjort her. Man kjenner virkelig på det grusomme som skjer i konsentrasjonsleiren og man behandler virkelig innholdet med respekt. Denne leken er jo svært grusom, men velment og forteller en viktig historie som vi aldri må glemme. Her får man med andre ord en tragedie presentert som en komedie, men uten å ta bort alvoret. Det hørtes nesten ut som en umulig oppgave og det er derfor jeg er så glad at denne filmen innfrir på alle punkter. Film skal ikke alltid være troverdig og det man får er såpass henrivende å følge og man elsker den heftige illusjonen som vår helt fremfører for å verne sin sønn og de andre mot den harde realiteten. Man føler man sitter igjen med masse inntrykk etter å ha sett filmen og at man håper på å kunne gjøre det samme når livet kommer til å butte i mot for en selv og en ikke kan gjøre noe fra eller til. |
|||
