Sofie Amundsen er 14 år gammel. Hun bor i Kløverveien 3 sammen med sin mor. Sofie er en tilsynelatende vanlig jente. Men en dag får hun mystiske brev fra en mystisk eldre mann ved navn Alberto Knox. Men det stopper ikke der fordi Sofie får også en rekke postkort fra en viss major som tjenestegjør i Libanon. Postkortene er ment for en jente ved navn Hilde, men er sendt til Sofie fordi det var lettest slik. Sammen med Alberto Knox forsøker Sofie å finne ut av hvor verden kommer fra og hva som er hennes rolle i den. Svarene som kommer forbauser henne...

Filmen begynner med et puslebit av en galakse i universet med nærmest Alien-tilhørende musikk. Like etter kommer diverse forskjellige puslebiter sammen med diverse motiver som man nok bare skjønner sammenhengen over etter å ha lest boken. Selve filmen begynner med at en FN-styrke med høyere rank som sitter å skriver på en bærbar PC. Deretter hører vi Sofie spørre venninnen sin om hun vet hvor stort verdensrommet er. Sofie går så innom postkassen på vei hjem til seg selv. Der ligger det et brev og venter på henne. I brevet står det bare: ‘Hvem er du?’.

Jeg var ikke videre fan av denne filmen første gang jeg så den. Den var helt grei, men virket litt kjedelig den gangen. Men etter å ha lest boken for første gang tenkte jeg at det kunne være kult å se den om igjen. Det er jo en bok som har mye detaljer ved seg og derfor raskt kan bli litt kompleks å lage film av. Jeg må innrømme at jeg synes det var litt kult å se filmen etter å ha lest boken. Da visste man hvorfor ting kunne virke litt rart og hva som ligger i de snodige spørsmålene og hver bit som legges ut i det store puslespillet. Jeg må si at jeg likte denne filmen ganske mye bedre denne gangen. Her har man intensivert historien i boken på en passe grei måte. Man får da ikke så mye filosofi i filmen, men manuset er passe solid sydd sammen.

Menneskeheten har jo i årtusener fundert på hvor vi kommer fra og hva som er meningen med livet. Det å skulle presentere dette gjennom Sofies Verden samtidig som man lærer en del om filosofihistorien og hvordan de store tenkerne har tenkt til forskjellige tider om hvordan verden ble til og hvor vi kommer fra. I dag vet vi litt mer om dette, men samtidig alt for lite til å kunne konkludere. Filosofi er et spennende fag som folk flest kunne trengt å lære litt mer om for å forsøke sette ting i livet sitt i perspektiv.

Filmen er basert på den populære boken til Jostein Gaarder med samme navn som filmen. Man forsøker i filmen å kunne appellere til ungdom som også i boken. Filmen innehar noen scener som man ikke har i boken som Sofie og venninnen driver med spiritisme og en rekke andre ting som er endret på for å forsøke å skape mer filmflyt og sammenheng mellom handlingen. Dette kjøper jeg okei. Det som imidlertid ikke er så solid i filmen er komikken. Humoren er svært krampaktig. Det hadde vært kulere om filmen hadde holdt seg til en dramatisk og mystisk stemning. Det at man forsøker å gjøre dette litt mer lettbeint føles som hån mot boken og blir litt irriterende overskyggende over alvoret som egentlig ligger i filmen. En annen ting med filmen er at den gir litt mer hint tidligere i filmen enn det boken gjør. Det blir heller ikke så mye tid til filosofihistorie som man fikk i boken.

Filmen er både rotete og fascinerende på samme tid. Jeg vil tro at denne filmen nok appellerer best til de som ha lest boken og som skjønner hva som egentlig forgår her. Dette skiller seg bra ut som norsk film. Dette er både kunstnerisk og absurd på samme tid. Man forsøker seg på poetiske skildringer innimellom, mens andre scener ligner mer på dem man kan få i lettbeint komisk underholdning som eksempelvis Brødrene Dal. Også det at man reiser gjennom tid ligner NRK-serien Spektralsteinene fra KLM. Man merker raskt at vi ikke befinner oss i en virkelig verden da filosofilæreren til Sofie mildt sagt har overnaturlige evner. Man skulle kanskje ønske seg en bedre historie her, men konseptet er ganske fiffig og kult. Filmen har presset mye ned på kort tid. Det er lett å synes dette kan bli litt kjedelig når man ikke er med på illusjonen fra første stund. Mystikken er riktignok der, men man føler at dette kunne vært hakket bedre fortalt. Man merker at det er Telegrafisten-regissør Erik Gustavson som har laget filmen med sine skildringer i poetiske drag. Skuespillet til Tomas von Brömssen er noe som trekker opp i filmen.

For å oppsummere så synes jeg dette var en interessant film å se. Igjen er nok boken best, men dette er en film som kan minne om en slags norsk forsøk på å skape noe komplekst alla Cloud Atlas fra Matrix-regissørene. Som i ‘Cloud Atlas’ bruker også denne filmen litt tid på å forstå hva som foregår og gjøre oss kjent med karakterene. Her er det dog ikke gjenfødelse som er stikkordet, men mer hvem Sofie er og hennes bevisstgjørelse over den verden hun befinner seg i. Men man får litt den samme følelsen av å se denne filmen som med Cloud Atlas, bare at dette ikke er like helhetlig laget. Men jeg klarer ikke helt å misslike filmen Sofies Verden heller. Den gir deg en fin igjenoppleving av boken. Dette er intrikat skapt på en måte som nok ikke appellerer helt til deg uten at du har lest boken, men jeg håper mange kanskje vil lese boken etter å ha sett hva filmen tilbyr av fascinerende verden. Filmen er i alle fall svært ambisiøs og jeg liker slike filmer som forsøker å gape over mye og forsøke å gi oss noe særegent. Jeg føler dog ikke at filmen klarer å appellere nok til ungdom. Dette blir en mye mer voksen historie for dem som liker litt lekne universer.