|
Anmeldelse av Fame - Film (1980)
|
Film: Fame (1980)
Aldersgrense: 11 år
Kategori: Drama, Musikal, Dans
Land: USA
Regi: Alan Parker
Spilletid: 134 min
Datoer:
| 1980-08-29 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 4.3 av 6 |
||
|
Serie: Fame | Fame (2009) | Fame (1982) | Fame (1980) |
|||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (18 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Ungdomsmusikal fra det glade 80-tallet med frisk god musikk
Publisert: [ 11. April 2013 ]
Skrevet av: Pål Frostad
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: Vi følger en rekke elever på en kunstskole i New York. Den unge sjenerte Doris vil bli skuespiller, men hun føler hun ikke er fargerik, eksentrisk og karismatisk nok til å passe inn på skolen. Montgomery vil også bli skuespiller og de finner raskt sammen, da de begge er av den mer rolige typen. Han har også problemer med damer og har en mor som er en turnerende skuespiller. Leroy Johnson er litt av en type og han danser som få andre. Han har ikke en gang søkt på skolen, men kommer inn fordi han er med på en annens audition og overbeviser mer enn henne. Han møter opp første skoledag med en kassettspiller og hodetelefoner i timen. Det er ikke særlig populært, men Leroy er og blir en ustyrlig badboy. Ralph Garcey er en stor tøysekopp som alltid kødder med alt og alle. Bruno Martelli er en særdeles dyktig keyboardist, men er ikke så keen på å lære andre deler ved det å være en musiker. Vi følger ungdommene i flere år på skolen der de møter mange utfordringer i sin strebelese etter å finne sin kunstneriske identitet. Alt skolen lover er syv harde timer om dagen og en varm lunsj... |
|||
|
Anmeldelse: Fame begynner med ordene fra en ung mann som er redd for at folk ikke vil like ham når han går på fest. Vi hører denne mannen fortelle om sitt liv på en fengslende måte som gjør at filmen griper fatt i deg fra første stund. Man vet ikke helt hvor dette skal føre hen. Etter en liten stund finner vi ut at han sitter på en scene og er på en audition. Litt etter får vi se flere andre auditions for å komme inn på kunstskolen som vi følger. Det er ikke alle som klarer å komme igjennom nåløyet. Noen av elevene passer ikke helt inn og blir hele tiden bedt om å prøve en annen linje, og til slutt treffer noen av dem spikeren på hodet. Jeg har lenge hørt om Fame og jeg har hatt filmen lenge i hyllen hjemme uten å ha sett den. Det er jo en klassiker og dette var mitt første møte med Fame utenom et par episoder av TV-serien som ble laget på bakgrunn av filmen et par år senere. Jeg hadde trodd at Fame var en rein dansefilm, men det er det jo ikke. Her følger man en hel skole av utøvende kunst. Dette er et bra bakteppe for å vise frem ungdommer og dette føles som en film som tar dem til tider på alvor også. Man kjenner seg litt igjen til den tiden når man var ung og ambisiøs. Alle vil gjerne bli god til det de brenner for, og her får vi se en hel skole med talentfulle som forsøker å uttrykke seg via dans, musikk og skuespill. Filmen tar opp mye problemer rundt det å være ung og finne sin identitet. Her får man også se elever som liker det samme kjønn. På denne tiden denne filmen er fra, var ikke det helt stuerent og det bø på masse problemer. Gutten vi her følger går til og med til psykolog for å bli helbredet. Denne filmen er ikke alltid lett å bli klok på. Den har så mye å by på og man føler man kommer under huden på ungdommene her. Det er mye seriøsitet her. Men så er det også deler av den som ikke fungerer så godt sammen. Det er også litt komikk med i bildet her som ikke alltid passer inn med den seriøse andre biten av filmen. Jeg må si at denne filmen virket litt snodig i begynnelsen. Denne litt småanstrengte måten å skulle være morsom irriterer mange ganger mer enn den gir og den er også med å trykke den ellers så flotte filmen litt nedover. Dansingen og musikken er noe som peker seg ut i filmen. Man blir i godt humør av å høre på den energiske flotte musikken som også brakte inn to hele Oscars for denne filmen. Det er mye liv i filmen med energifrisk dansing i frekk ungdommelig stil. Det synges også og instrumenter spilles på så gleden smitter over på oss seere. Fame er vanskelig å beskrive skikkelig. Den har virkelig noe å fare med til tider og skaper noen skikkelig følelsesladede øyeblikk. Komikken er ikke filmens sterkeste kort som jeg har vært inne på før. Jeg synes heller at filmen skulle holdt seg til sjarme og noen små skøyerstreker istedenfor denne malplasserte overdrevne humoren som ødelegger noe av inntrykket. Det er ikke mye historie i filmen og det er mer beskrivelser av skolen og situasjoner som skjer når man følger dem som går der. Det er en masse småhistorier som er vevd inn i hverandre uten noen skikkelig hovedrolle. Filmen følger med det ikke noen vanlig filmstruktur og filmen klarer også å skille seg litt ut forhold til mange andre danse- og musikkfilmer. Filmen er dog godt laget filmatisk sett og er ikke like teatralsk som andre musikaler som kom på samme tiår. Fame har til tider også et dokumentarisk preg over seg og den delen av filmen er den jeg likte best. Da får de frem sårheten og det hele virker litt mer naturlig. Skuespillet er også ganske gjennomført av de unge lovende talentene. Dessverre har ikke noen av dem fått noe videre karrigere etter denne famesuksessen. Alt i alt er Fame en god film, men ikke helt uten feil og mangler. Man liker det at man forsøker å skape en fin ungdomsfilm. Her får vi tid til både kjærlighet og andre uttrykk som ungdommene forsøker å formidle. Ungdommene finner seg selv og det føles om det aller beste med filmen i tillegg til den energirike musikken. Det er også en fremgang å spore i karakterene som utvikler seg mens de går på skolen. Filmen kommer seg også noe etter hvert som man kommer inn i den. Når man så skal sette karakter på filmen sliter jeg litt. En del av meg vil gjerne like filmen, og en annen del av meg synes ikke dette alltid slår like bra an. Fame er nok ikke lenger den filmen den var da den kom ut. Filmen er ikke dårlig heller, jeg ruller en grei firer for dette. Nå håper jeg bare på at nyinnspillingen holder minst lik kvalitet som dette. |
|||
