Vi befinner oss i Mo i Rana. 23 år gamle Olaf kommer fra Finnmark for å ta seg jobb ved Jernverket. Der møter han den 53 år gamle Trond som jobber som jernverkskranfører. Tronds kone er hjemmeværende og henne faller Olaf for. Det utvikler seg et kjærlighetsforhold mellom dem og det får ringvirkninger på hele Tronds eksistens. Samtidig med dette oppstår en intern uro omkring et spørsmål om suspensjoner i fagforeningen på jernverket. Trond er ikke villig til å forstå de yngre som reiser faglig kamp om noe annet enn rent materielle krav. Han føler situasjonen som en trussel mot hans eget valg og det han selv lojalt har støttet opp gjennom åra. Han blir kastet ut i en følelsesmessig situasjon hvor skiftarbeidet på fabrikken gjør presset større...

‘Det Andre skiftet’ er basert på novellene Zink og Istykker av Espen Haavardsholm. Filmen begynner med et intervju av Olaf Fikan født i 1955. Hans arbeidsgiver er Norsk jernverk. Deretter beveger vi oss til en fjord i nord. En livløs mann ligger å flyter i fjæresteinene. Politiet kommer til stedet og drar liket opp av vannet mens bygdefolket står og ser på. Navnet på den omkommende er Trond Amundsen og han er 53 år gammel. Han har arbeidet som kranfører i jernverket i 18 år.

Dette var nok en aktuell film da den kom, men i dag er dette litt avleggs og filmen blir bare et blaff om en svunnen tid. Vi får en skildring av et lokalsamfunn med tilhørende hjørnesteinsbedrift i Jernverket. Det blir mye snakk om fagforeningsproblemer og annet som hører med arbeidet jernverket. Men det er ikke spennende eller interessant nok å følge gutta på gulvet og være med dem på jobb og i det daglige. Dette virker nesten som en rein dokumentar enkelte ganger. Alt er bare mørt og trist og helt uten humor og annet som kunne tint opp denne filmen. Filmen er litt småkjedelig og mursteinstung å følge med på

Filmen er litt merkelig lagt opp med denne kommentatorstemmen som kommenterer underveis det som skjer og gir oss informasjon som at en kvinne ikke eksisterer og andre rare betraktninger. Det blir også mye sang om det som skjer av Nora Brockstedt so på en måte fortsetter kommentatorstemmen. Dette virker og ganske kunstig det også, da dette er langt fra noe musikalmateriale. Til tross for at handlingen nesten er fraværende her til tider fordi alt glir så sakte, så blir kommentarene som at de blir litt smør på flesk. Man burde med andre ord klart seg uten dem, da man føler at ikke stemmen gir deg mer enn det man allerede opplever via bildene.

Dette var Lasse Glomms regidebut. Jeg må si at han har klart å lage en film som er annerledes enn normalen på en rekke punkter, men noen god film blir dette dessverre ikke av den grunn. Manuset er for lite spenstig og alt blir veldig stillestående. Til tross for at filmen er kort, virker det som om den varer ganske lenge. Det blir mye stille scener som viser den store stillheten i bygden. Man får et greit bilde av nærmiljøet med reindrift og jernverket. Naturen blir fremhevet i filmen og man får se litt av hvor flott det er i Mo i Rana, men det i seg selv er ikke nok til å bære filmen alene. Det er nesten som å se en Norge Rundt reportasje, men man mangler det friske elementet av underholdning i et slikt typisk innslag. Det er ikke nok å skildre et alt for rolig hverdagsliv i utkant-Norge. Lasse Glomm har dog klart å lage en hel ok film ut i fra et veldig flatt og kjedelig manus. Man er mer opphengt i detaljer enn å skape fortelle en historie fra arbeidermiljøet.

For å oppsummere så blir denne filmen litt for langdryg. Den er småfin til tider, men den klarer aldri dekke over at den egentlig mangler et skikkelig manus. Det hele går litt for stille og det kan bli litt vel mye hverdag over dette uten at man føler at man kjenner seg så mye igjen i filmen som man hadde håpet. Jeg liker dog saksofonmusikken i filmen som jeg føler det svinger litt av. Det blir litt for mye fokus på de små situasjonene som bare det å skildre at folk ser på hverandre og snakker helt normalt. Man føler det mer som man bare er flue på veggen i et helt normalt liv. Det er ikke alle dager som er like spennende, men en film burde klare å hoppe over det som blir for lite for en film å dekke. Dette blir nok aldri nok kommer til å bli en film som appellerer til de store massene. Det blir også for gitt hvor dette bærer hen og særlig når man avslører nesten alt midtveis i filmen. Jeg ruller en svak treer for en film som makter å holde på deg innimellom, men som blir litt vel haltende og søvnig i lengden.