---

Terningkast:


Ingress:

Det er gått noen år siden sist vi så Django. Nå er han tilbake. Det hele begynner riktignok med at Django har gjemt seg bort i et kloster og pensjonert seg. Han vil ikke ta i en pistol igjen og han mener at Djangodesperadoen er død i ham. Men så kommer en gammel flamme på besøk til ham. Hun forteller at hun er skikkelig syk og vil be om en siste tjeneste. Deres felles datter Marisol er blitt kidnappet av en hensynsløs tyrann som bærer tilnavnet ‘Djevelen’. Han bruker mennene han fanger som slaver i sølvgruvene hans og jentene selger ham til diverse bordeller. Han befinner seg på en velutrustet millitærbåt ved en rekke soldater ombord. Django drar for å lete etter sin datter. Han blir uheldigvis fanget av soldatene til ‘djevelen’ og blir brukt som slave. På fiffig vis klarer han å rømme fra helvetet og lover å komme tilbake for å frigi alle slavene...

Anmeldelse:

Filmen åpner med at en mann på hest som kommer travende gjennom sanden. Det blåser og kameravinkelen er helt nede ved bakken. Det gjør at vi ser vår helt ri inn i sandtåken på en litt mystisk spøkelsesaktig måte. Like etter rir han inn i en liten landsby. Der treffer han igjen en gammel venn. De får tid til en liten duell og viser at de har mye ferdigheter med revolveren der de skyter værhanen i forskjellige retninger på kirkespiret til den gir etter og faller av. De drikker så en skvett alkohol før den ene får vondt i brystet og skylder på alderen. De begynner å snakke om gamle dager med helter som Wyatt Earp, Butch Cassidy og en de ikke husker med nesten indianskinspirert navn. Han med maskingeværet. De går så ut i gaten sammen og snakker. På elven ligger en militærbåt som sikter inn sine kanoner mot dem og fyrer av. Kanonen treffer blink og de to mennene blir liggende i gaten. I det siste åndedraget til en av dem husker plutselig han at mannen som de ikke husket navnet på het Django.

Etter å ha sett både Django og Tarantinos Django Unchained, var jeg fremdeles nysgjerrig nok til å sitte meg ned med den ‘skikkelige’ oppfølgeren til originalen. Her får vi samme mann i hovedrollen som i 1966-versjonen. Det er selvfølgelig ingen ringere enn den kule Franco Nero. Bare at her er han blitt over 20 år eldre når denne filmen kom ut. Etter å kommet over Neros Djangofilmer ved en tilfeldighet etter jeg visste at Tarantino snart ville komme med sin versjon av disse filmene. Det var ikke før jeg så Django Unchained at jeg tenkte at det kunne være bryet verdt å se nærmere på disse filmene som har ligget og støvet i hyllen min så lenge. Tarantino har shoppet det beste fra begge Django-filmene når han laget sin Django Unchained, og han har laget en mesterlig remake som overgår glatt begge original-filmene både i innhold og gjennomførelese på en overbevisende måte slik at det nesten blir slemt å sammenligne dem.

Dette er nok en film i spaghettiwesternstil og denne er laget på 1980-tallet. Jeg må si at jeg forventet en hel del av denne filmen i og med at den er 20 år nyere enn sin forgjenger. Mye skjer på 20 år og det var jo også potensiale til å overgå den første filmen som ikke var helt uten feil og mangler. Men her skurrer det egentlig fra første stund. Selv om denne åpningssekvensen er litt småkul er den ingenting mot den man møter i originalen. Denne filmen er også en del kjedeligere enn sin forgjenger. Man kikker mer og mer på klokken her underveis. Det eneste som driver en til å se mer er håpet om en kul slutt, men den er heller ikke helt som man håper på.

Filmen svært teit laget og har nesten et parodisk preg over seg til tider. Dramasekvensene sitter aldri og man klarer ikke å bygge opp noe troverdighet som man trenger for å føle nok engasjement for filmen. Ikke er actionscenene noe stort å skryte av de heller. Da likte jeg faktisk mye bedre originalen som har dårligere foto, men er likevel mye bedre bygget opp som film. Sjarmen som man hadde i den første filmen er også nesten helt borte her. Dette kan derfor til nød brukes som en film for gutta der man skal le av hvor dårlig filmen er laget, mer enn å kose seg med actionen. Musikken er også svært slett laget her. Den er så enkel og lite fungerende at den bare virker billig med sin overbruk av trommer og billig synth. Ikke klarer Franco Nero heller å redde denne filmen. Han spiller en mye tammere versjon av Django enn han gjorde i den første filmen.

Denne filmen er nesten totalt motsatt av originalen. I originalen fikk man mye småtøff action hele veien med humoristisk sjarm over det hele, men fint lite handling og et nesten fraværende manus. Denne filmen har et okei manus, men mangler fungerende action og det er også litt lite action å få tiden til å gå med. Django fra 1966 var spekket med action. I ‘Django Strikes Again’ får man aldri helt godfølelsen. Dette blir og er et misslykket prosjekt som aldri makter annet enn å såvidt redde stumpene. Django-oppfølgeren blir intet mindre enn en stor skuffelse. Ikke hjelper det noe særlig å få cheesy humor som at Django stapper en dynamittkubbe i kjeften på en skurk, tenner på lunten og forteller barna at de må skynde seg bort da røyking ikke er bra for dem. Mye kunne nok blitt endret her med en regissør som hadde litt øye for å presentere vold og action på film.