Bjørn kommer ut av fengselet etter en tre års dom for overfall og ran. Han får skaffet seg en hybel av en kamerat og får jobb som vakt på et offentlig bad. Det neste han gjør er å oppsøke sin kone Margrethe. De har fått et barn sammen, men Margrethe er begynt ett nytt liv uten Bjørn. Hun ønsker ikke å ha ham inn igjen i livet sitt da han har så mange farlige forbindelser, selv om hun fremdeles elsker ham. Det nye lovlige livet for Bjørn går greit i begynnelsen, men han går stadig å bærer på sin tunge fortid. Følelsen av å være forbryterstemplet gjør ham usikker, og usikkerheten hindrer ham i å overvinne fortiden og gjøre seg ferdig med den...

Filmen begynner med at vi hører og ser en arm bli tatovert med en rose på. I mens vi ser på at rosen tar form hører vi en rekke påstander. Hvis en sjømann sier til deg at du pløyer din jord og øde marker og tramper avsted over frosten asfalt mens vi og havet har kraften og friheten, så er det fordi han lengter hjem. Hvis en prest sier til deg at du skal tro på din Gud så blir alt ting lettere, så mener han egentlig bare at man skal flykte fra din egen virkelighet på en annen måte. Hvis en mann sier til deg at han har en jobb som du kan tjene en masse penger på, så er det fordi det ikke er helt rent i kantene og at han ikke tørr å gjøre det selv. Hvis en kvinne hvisker til deg at du er verdens beste elsker, så tenker hun at hun ikke skal være lei seg, fordi det blir nok bedre neste gang. Hvis en fangevokter sier til deg at du er en fin fyr, så mener han at du er flink til å holde kjeft og ikke sier din mening.

Filmen tar opp et viktig tema. Det har aldri vært enkelt å komme tilbake til det lovlige samfunnet igjen etter at man har gjort noe kriminelt. Det er ikke slik at om du har sonet din dom så er alt gjort opp. Mange mennesker glemmer aldri at noen en gang har gjort noe dumt og dømmer dem for det livet ut. Det gjør at mange lovløse ikke blir kvitt sitt forbryterstempel og sliter med å komme i arbeid og å skifte miljø. Dette har alltid vært et problem og kommer nok alltid til å være det. Det er vanskelig å bryte den onde sirkelen og særlig når samfunnet ikke legger til rette for at man skal bli ‘vanlig’ igjen. Det blir raskt trygdebeistet som tar en eller at man havner utpå på nytt slik at man kvalifiserer til et nytt fengselsbesøk.

Dette er Leif Erlsboes debutfilm. Den dansk-norske regissøren gjør her en grei film. Den kan føles litt uferdig til tider. Man kunne gjort mer med manuset, men det er bedre kvalitet i det tekniske i filmen. Fotoet og klippingen er solid utført til tider. Man får også se gamle Oslo på en fin måte. Filmen er litt overfladisk til tider og man får ikke solide nok karakterportretter. Man skulle nok sett at ting ikke var så lavmælt. Dette er ikke problematisk nok og det blir litt flatt. Man merker raskt hvor dette bærer hen og man får den typiske leksen slik man er vant til å få den. Man skulle ønske seg mer nytt i form av et spenstig drama. Det er litt snodig at alle rundt hovedkarakteren ikke vil hjelpe ham, selv ikke hans egen familie. Dialogen er også ikke av den beste sorten. Dette blir rett og slett litt lite troverdig uten at man går på de største blemmene.

Alt i alt er dette en okei film. Man får et typisk sleivspark til samfunnet på en grei måte. Det hele kunne vært mer nyansert og ikke så konstruert. Hovedpersonen er en merkelig skrue som man aldri blir helt klok på. Han snakker med seg selv og drukner sine sorger. Jeg må si at jeg synes Erik Poppes versjon (DeUsynlige) av denne filmen er suverent overlegent til denne. Her mangler man særpreg og burde jobbet mer med å få en mer interessant og engasjerende film. Alt blir liksom litt blekt i kantene. Det gjør det ikke bedre av den alt for typiske blusen som hører med filmen. Skuespillet er dog greit gjennomført i filmen med Nils Sletta i spissen og kjente fjes som Anne Marie Ottersen, Sossen Krogh og Lars Andreas Larssen i biroller. Jeg føler at at filmen kunne truffet litt bedre på sine forsøk på poenger.