Stuart Pritchard er en engelskmann som prøver lykken i Los Angeles. Han er en suksessfull webdesigner og bor i et stort hus i et greit strøk. Stuart drømmer om å finne lykken med en pen dame og for å finne det tråler han alle L.A.s nattklubber. Han har dog en kvinnelig leieboer som leier svært billig hos ham fordi hun er pen. Det er skuespilleren, Jessica, som sliter med karrièren og drømmer om å bli en suksessfull manusforfatter eller regissør. Stuart henger mye sammen med sin beste venn Wade som er nylig separert. Med på lasset er også Wades rullestolbrukende venn Kives. Han ender opp med å bli Stuart nemesis, da han med sin personlighet og humor klarer å sjarmere damene på en måte Stuart ikke makter. Det er klart for å se hva som skjer når den spesielle vennegjengen hilser på damene...

Sesongen starter passende med at Stuart hilser på damene på et utested og presenterer dem for hans venn Wayde. De to er en artig kombinasjon av høy og tynn med briller og klumpete og liten med manneveske og dress. En av damene er fra Seattle og Stuart forsøker å brife med alle filmene han har sett fra byen som ‘Sleepless in Seattle’ og så stopper det der. Han har god selvtillit, men skremmer bort alle damene med sin kjipe væremåte.

De er litt av en gjeng. Stuart er den som alltid hilser på alle damer, men ender alltid opp med å dumme seg ut og klosse det til. Han er bare halvparten så sjarmerende som han tror han er og dobbelt så desperat som de fleste andre. Eksempelvis vil han spandere drinker på damer, men de roper høyt at det er gratis drinker og da må han bestille til alle for å spille kar. Hans venn Wade har nettopp gått igjennom en skilsmisse og kan nesten ikke tenke på annet. Hans venn, Kives, i rullestol er litt av en sjarmør som lykkes best av de tre matadorene. Han er ikke så tilgjort og skrytet og bruker sin personlighet og selvtillit på rett måte. Og i tillegg får vi den pene Jessica, som ser ut til å passe utmerket sammen med Stuart, men de er altså bare venner her.

Her får man mange artige øyeblikk med nerdegjengen som da de ankommer et utested med sin røde kabriolet i mens de hører på Cypress Hill. De lager en entre som man sjelden vil glemme, og da Wade åpner døren og setter den fast i den høye fortauskanten er skandalen et faktum. Det blir det mye latter av blant de som skal inn på klubben og oss andre. Det er også mye lignende humor i det vennegjengen skal spille storkar for å ‘showe off’ for damene, men ender som regel opp med å måtte gå hjem igjen snurt med halen fint mellom beina.

Hovedpersonen kan bli litt slitsom i lengden. Man blir mildt sagt litt småfrustrert på Stuart Pritchards som er litt av en overfladisk drittsekk som mister helt hodet og sosial intelligens når han møter det annet kjønn. Det er mildt sagt vanskelig for ham å få snøret i bånn, når alle gjennomskuer ham så lett for den han egentlig er. Men egentlig er han nok litt redd for at ingen skal like ham og derfor prøver han litt for hardt. Han forsøker alltid å være i det store hjørnet, og tror han er gjengens midtpunkt, men han kommer stort sett alltid til kort og sier alt det gale til feil tid.

Stephen Merchant er artig i hovedrollen. Han spiller en en skikkelig bedreviter av en drittsekknerd. Han står også bak manuset for serien. Merchant er nok mer kjent for at han skrev monstersuksessen ‘The Office’ sammen med Ricky Gervais. I ‘Hello Ladies’ får man også litt av den samme flaue humoren som i britiske ‘The Office’, men det dokumentariske preget er borte og istedet har man gjort dette mer som en mer vanlig situasjonskomedie. Serien har fått den noe utradisjonelle tittelen ‘Hello Ladies’, og det er rett og slett åpningsreplikken til hovedpersonen hver gang han ser noe som minner om damer. Serien er basert på Merchants timeslange standupshow med samme navn som serien. Showet handlet om hans jakt på en kone.

Man får litt flashback til den desperate douoen i ‘A Night at the Roxbury’, bare med en helt annet gjeng, med nesten like mye dametekke og nesten like klumsete. Men dette er selvsagt ikke fult så tullete og mye mer sært og superflaut til tider. Den flaue komikken var jo veldig inn for 10 år siden, men nå er man begynt å gå litt lei den. Det skal være veldig bra laget for å veie opp for flauheten, og det er dette også til tider. Dette fremkaller en del latter og er også superslitsomt også på samme tid. Jeg nærmest vrei meg i stolen med flere anledninger her som da Stuart skulle presse prisen ned på vinen på en date for å spare penger. Men det blir også flaue situasjoner rundt de andre rollefigurene også.

De første to episodene var greit morsomme, men serien kommer mer til sin rett i episode tre og utover. Da er rollefigurene varm i trøyen. Jeg er godt vant eksempelvis Klovn, men dette tar virkelig kaken av flauhet. Jeg tror ikke jeg har følt meg så ille berørt i noen serier jeg har sett til nå. Noen episoder er virkelig en prøvelse å se. Og særlig når Jessica også også setter igang sitt superflaue albuaktige maskineri for å imponere seg frem uten å ha det rette talentet til slikt. Jeg må si jeg lo litt mer av dette når man kom over hvor flaut dette egentlig er.

For å oppsummere så faller dette litt i samme gaten som David Brent i 'The Office', og heldigvis får vi de viktige bi-figurene rundt Stuart, som den snille Wade. Serien skiller seg dog litt ut fra vanlig situasjonskomedier med at hovedpersonen er lite sympatisk. Det er litt rart at man ikke vet om man heier på hovedpersonen eller bare godter seg over alle feil han gjør. De fleste vil nok sikkert kanskje bli litt trist over denne patetiske hovedpersonen. Jeg må si at jeg likte serien bedre etter hvert. Dette tok seg virkelig opp og man har klart å variere innholdet noe innenfor fester selvsagt, som det går i for det meste da. Stuart er som en Alien i selskapslivet og jeg liker det når han er på sitt mest utilpass. Episodene fløy og straks var jeg ferdig med første sesong. Nå håper jeg bare at det kommer en ny sesong om ikke så alt for lenge. Dette er også en HBO-serie som pleier å være et passe kvalitetsstempel og du kan selv se serien på HBO-Nordic.