Vi skal til Indonesia. Dypt inne i I hjertet av hovedstaden Jakartas slum ligger et forlatt leilighetskompleks som har blitt basen til byens farligste drapsmenn og gangstere. Den nedslitte blokka har blitt sett på som uinntakelig selv for politiet. Det ønsker en elitegruppe å endre på. De får i oppdrag å hente ut den notoriske sjefsskurken Tama Riyandi. Gruppas nyeste medlem, Rama får beskjed om å danne baktroppen. Men når de blir oppdaget inne i bygningen full av livsfarlige kriminelle, må Tama overta for gruppas falne leder. De som er igjen av elitetroppen som blir brutalt slaktet ned må forsøke å gjøre alt han kan for å fullføre oppdraget og komme seg ut med livet i behold...

Jeg hørte om denne filmen for et år tilbake da den ble skrytt opp i skyene. Derfor hadde jeg høye forhåpninger når jeg satt meg ned med dette som jeg regnet med ville bli en joker som mulig actionklassiker. Mitt første inntrykk var at dette var bra, men at filmen ble litt vel enkel til tider. Det er ikke så mye mer med denne filmen enn selve actionen. Det mangler litt i manuset for å få dette virkelig til å glimre. Dette har langt i fra den dybden som det eksempelvis 'Infernal Affairs' hadde eller den flyten som den første ‘Die Hard’ disket opp med. Nå sammenligner jeg med store verk, og det er på sin plass når man forsøker å lage noe stort og fengende i actionuniverset.

I det filmen begynner får vi en ultrakort introduksjon av karakterene. Vi får noen rolige minutter der vi ser vår politihelt trene litt og gjøre seg klar. Det er med andre ord litt stille før stormen. Så får vi se hvordan det ligger an i den svære blokken med de kriminelle sjefene på toppen. Så begynner oppdraget og politienhetens taktikk blir da å skyte seg oppover mot toppen av bygningen. Alt ser ut til å gå greit helt til de kriminelle begynner å spille ut sine kort. Og derfra begynner filmen å bli veldig brutal. Man får nesten litt Tarantino-følelse over de voldsomme tingene som skjer. Skurkene er nådeløse og politifolka må ta igjen med samme mynt om de skal beholde livet. Man får flere henrettingsscener og stygg vold. Noe er selvsagt klippet bort akkurat i det man skal vise det den brutale voldshandlingen. Det gjør at filmen har klart å få aldersgrense 15 år. På mange måter er dette samme resept som man brukte i ‘Taken 2’ for å presse ned aldersgrensen, bare at actionen ikke blir helt pulverisert til tross for dette.

Året etter ‘The Raid: Redemption’ hadde premiere kom Hollywoodfilmen ‘Dredd’ ut. Den ligner ganske mye på dette. Jeg hadde selvsagt ‘Dredd’ først og ble litt preget av at dette gikk mye i det samme. Men ‘The Raid: Redemption’ har mye kult å komme med den også sammenlignet med ‘Dredd’. Effektene er stiligere i ‘Dredd’, men selve actionscenene er mer forseggjort i ‘The Raid’. Filmen fortoner seg nesten som en krigsfilm.

Mye er jo svært gitt med en slik film, men det ble faktisk en del spenning underveis også. Filmen har også noen tvister som gjør at man følte dette hadde litt å fare med. Det blir også store doser action og det er mye intensitet i actionscenene. Man får mye slåssing og heftig våpenbruk. Enkelte scener er slik at man vrir seg i stolen av vemmelse, med mye blod og gørr. Det blir mye solid tøff koreografert slåssing. Politimennene er godt trent i kampsport og der er skurkene heller ikke noe verre. Stuntene er også svært troverdige i denne filmen. Man merker allerede fra første stund at dette virkelig er en skikkelig guttefilm. Her er det ingen kvinner som skal reddes eller kjærlighetsforhold som svekker helten. Vi får dog etter hvert se at det også blander seg inn noen uforutsette bånd mellom fraksjonene.

Jeg liker flere elementer med filmen. Til tross for at dette er blodig alvor fra første stund, har man klart å beholde litt av spenningen hele veien. Det bølger mye frem og tilbake med hvem som har overtaket. Det overrasket meg også at til tross for at dette skildret dypt kriminelle sjeler, så var det utrolig lite banning i filmen. Jeg hadde virkelig forventet mer saftige gloser fra de hensynsløse kriminelle når de forsøker å være tøff i kjeften. For min del er jeg også litt skeptisk når man får servert fremmedspråklige filmer, men her er ting såpass enkelt at det ikke gjør noenting om filmen er på indonesisk. Måten helten bruker sine talenter på er jo noe som gir tilbake mye til filmen. Han bruker en kombinasjon mellom våpen, hender og føtter på en kreativ og dødelig måte.

Denne filmen har sine stunder, men man kommer ikke tett nok på de involverte. Om denne filmen skulle løftet seg så måtte det være å skape mer engasjement rundt karakterene. Man bruker dog mye tid på det å skape tøff action, og dette er en svært actiontung film. Kanskje kunne man lært litt mer av kineserne for å få alt til å se mer elegant ut også i bildet. De hardbarkede actiongutta vil nok sette god pris på dette. For min del følte jeg at den ble litt for nådeløs til tider og det satt meg litt ut når alt egentlig bare er ment som reinspikka underholdning.