Historien begynner i det gudesønnen Herkules blir født på Olympen. Han er den sterkeste av alle gudene. Guden Hades styrer i dødsriket og er lei av å ikke få lov til å være på Olympen som alle de andre gudene. Han legger en listig plan for hvordan han skal ta over Olympen selv ved hjelp av noen Titaner, men først må han få Herkules av veien. Hades sender sine understøtter med en drikk som skal gjøre Herkules dødelig, slik at de kan drepe ham. Men de lykkes ikke å fullføre oppdraget og Herkules mister ikke sin styrke, men er dog dødelig og vokser opp på jorden. For å igjen bli en gud må han bli en sann helt, men det er ikke så enkelt som det høres ut som...

Da jeg var liten var jeg svært opptatt av alle de forskjellige gudene. Det begynte med en tidlig fascinasjon av Norrøne guder da vi hadde om det på skolen og så beveget jeg meg over på greske guder med Zevs i spissen etter at jeg så skole-tv på NRK en dag jeg var syk og hjemme fra skolen. Men iløpet av barneskolen glemte jeg disse gudene litt. På mange måter kom denne filmen med andre ord et tiår for sent. Det er i alle fall kult å lære litt igjen om hvem som er hvem av gudene og få historien om den populære halvguden Herkules som det kommer to Hollywoodfilmer i 2014 om.

Med denne filmen forsøker Disney seg på en helt annen stil enn de foregående filmene. De forsøker å komme med inspirasjon fra antikkens helles når de skapte tegnefilmen om Herkules. Vi ser at stilen ligner på den man har sett på krukker statuer og annet fra Hellas gyldne tider. Dette er jo også den første gudefortellingen fra Disney. De har jo vært vant til å bare hente inspirasjon fra eventyr. Med første øyekast ser filmen litt småsnål ut, men når man vender seg til stilen så er ikke dette så ille lenger.

Men til tross for at historien om Herkules som den sterkeste av alle gudene, så er ikke dette helt like underholdende som de beste Disneyfilmene. Her burde Disney anstrengt seg enda litt mer før de slapp denne gudemytolgifilmen. Det er noe med hvordan man velger å fortelle historien. Som vanlig lager Disney også dette til en tegnefilm med mange musikalske innslag, men sangene holder ikke den kvaliteten som vi håper på. Derfor kunne man helst sluppet å få disse sangene og heller bare fått en ‘vanlig’ tegnefilm. De dårligste scenene er nettopp dem som man involverer sang og musikk. Man blir nesten litt flau på filmens vegne i enkelte sanger.

Bildene og tegningene er fine, men ikke magiske slik som vi forventer av Disney på topp. Denne filmen har med andre ord mye å gå på selv på det tekniske. Jeg ble med andre ord ikke blåst i bakken i bildesammensetningen som eksempelvis i ‘Løvenes Konge’. Dette føltes mer som vanlig tegnefilm. Disney forsøker seg også på sjarme og humor gjennom filmen uten at man helt lar seg imponere nok av det også. Jeg må si at jeg hadde forventet mye mer av regissøren (Ron Clements) bak storfilmer som Den lille havfruen og Aladdin. Det er uheldigvis ikke alt Clements tar i som blir til gull.

Igjen får vi den typiske Disneyhistorien om den lille snille folkelige helten som vil finne sin plass i verden. Herkules blir beskrevet som svært klosset og hjelpeløs til tross for sine voldsomme krefter. Han må derfor lære å bruke sine helter på den gode måten som en sann helt. Selve historien er grei nok den, men manuset sliter litt med at det ikke er hverken spennende eller engasjerende nok til å bli helt den klassikeren som den forsøker å være. Det hjelper heller ikke at man legger inn en hvis dose romantikk heller. For noen vil det hjelpe litt at det er en del action underveis, men det var ikke det jeg hadde trodd at jeg skulle like denne filmen best for.

Men til tross for at jeg ikke falt helt for denne heltehistorien av en film, så er den aldri direkte dårlig. Det er nok kvaliteter til å redde inn fireren på terningen. Og en firer er også litt skuff når det gjelder Disney som har laget så veldig mye minneverdig. Filmen kommer seg også litt mot slutten og det må premieres noe. Dette er med andre ord helt grei skuring, men ikke noe man skriker høyt om om noen tiår.