Keiser Kuzco er keiser i majariket. Hans ord er lov og han kan gjøre akkurat slik han vil. Alle rundt ham er kun til for å behage ham. Han kaster sine undersåtter ut av vinduet fra øverste etasje, men ingen stiller spørsmålstegn med hans dømmekraft, fordi han er utvalgte lederen deres. Men en dag får han seg en lærepenge som han sent vil glemme. Det starter med at han sparker sin lojale rådgiver. Hun svarer med å forsøke å drepe ham, men det skjer en forbytting i giftdrikken slik at keiseren blir en Lama istedet. Her får du hele historien om hvordan den utakknemlige drittsekken av en keiser forsøker å kare seg vei tilbake dit han kom fra, nemlig på toppen av keisertronen...

Mange har opp igjennom årene hvisket meg i øret at denne filmen virkelig byr på noe helt spesielt. Jeg har sjekket den på IMDB og sett at filmen bare fikk 7,3 og har tenkt på om dette er høyt nok til at det kunne bo noen klassiker i ‘Et kongerike for en lama’. Det har gjort at jeg har utsatt å se filmen hele veien, men i dag tok jeg mot til meg og tenkte jeg vil se deg. Da jeg begynte å se ble jeg ikke helt overbevist de første minuttene av filmen, men når jeg kom mer under huden på karakterene klarte jeg ikke å holde latteren tilbake. Jeg vil påstå at dette nok må være den festligste Disnyefilmen ever hvis du klikker med den ‘crazy’ humoren.

Filmen begynner med noe som tok plass for lenge siden dypt inne i jungelen. Vi ser en lama som sitter å sipper og har det svært kummerlig. Det regner og lamaen er klissvåt og skjelver. Og med en slik start går man tilbake i tid og vi får se hva som er grunn i denne tragedien. Vi følger den store drittungen av en keiser som er født med sølvskje i munnen, og alltid har fått det helt som han vil. Han griner på nesen av den minste motgang, skal alltid ha det som han vil og behandler alle rundt ham med den største arroganse. Han tenker bare på seg selv og driter i alle andre rundt ham. Isma er den onde rådgiveren som forsøker å styre landet bak keiserens rygg, men hun takler heller ikke motgang og da nederlaget blir et faktum, forråder hun sin leder og deretter forsøker å slå ham mens han ligger nede. Da er det kjærkomment at keiseren har en lojal, hjertevarm og staut bonde ved navn Pacha som bakker ham, selv om keiseren dolker ham i ryggen støtt.

Det tok hele seks år å realisere filmen med mye drama i kulissene. Men til slutt ble det også film av dette og resultatet er blitt ganske minneverdig. Dette er en Disney-film som absolutt ikke tar seg så høytidelig og er formet som en helsprø komedie. Tegnestilen er ikke så særegen og føles som en blanding mellom mye vi har fått fra før i Disneys filmer, men om noe mer kantete. Filmen fokuserer mer på humor enn på å fortelle den egentlig syltynne historien. Det er mer fokus på å legge inn så mange morsomheter hele veien slik at man føler seg sterkt underholdt gjennom hele filmen. Det tekniske kommer litt i skyggen, men er bra nok til å bære humoren og filmen fram til familiesuksess med stort tempo. Et godt pluss for at humoren er noe som favner bredt fra liten til stor. Dette kommer som et friskt pust inn i det ellers så varme og korrekte Disneyuniverset. Denne filmen er med andre ord ikke noe man finner maken til hos i de andre Disneyfilmene.

Humorstilen minner om veldig mye. Man får litt av den fjasete stilen som man kjenner fra Aladdins Geniefigur. Det ligner også litt på Cartoon Network-serien Johnny Bravo og er ikke så ulikt det man får servert i ‘Mannen med den nakne pistol’. Det er mange friske rollefigurer som virkelig krydrer komedien. Man ler høyt av dette ved flere anledninger. Og i mellom latterkulene sitter man bare å smiler og venter på neste utbruddbrudd. Vanligvis pleier jeg å notere litt underveis mens jeg ser, men her måtte jeg virkelig legge fra meg notatblokken for å nyte hele showet. Dette er det morsomste jeg har sett på lenge som er en rølpete familiekomedie med morsomme figurer og en passe spennende historie med mye futt og fart. Dette er bra absurd og jeg digger at man gjør narr av sine egne usannsynligheter også.

Filmen er faktisk også svært solid med norsk tale. Da skjønner man all humoren og man slipper å stresse å følg med på alle poengene som kommer på løpende bånd. Det er også veldig kult med Jon Øigarden i spissen som keiseren og Kristopher Schau er også kul som nærmest hjerneløs slottsassistent som stadig overrasker. Også de andre norske gjør jobben sin og leverer bra.

Denne Disney-filmen har jeg rett og slett ikke sett ikke sett før, og det skammer jeg meg litt over. Den er ikke så utrolig god filmatisk sett, men du verden så mye den tar igjen på humor og spillopper. Var nesten som å se ‘Hot Shots’ første gang bare i et Disneyunivers. Det eneste jeg ikke likte så godt med denne filmen er at den er litt kort over. Jeg skulle gjerne ledd enda litt lengre, men filmen skal ha for den gode stunden jeg hadde mens jeg så den. Dette blir garantert ikke siste gang jeg ser denne moroklumpen av en film. Før hadde jeg Aladdin som komisk høydepunkt i Disney-universet, nå er det en konge i byen.