Vi skal til et postmoderne Europa hvor alt synes ødelagt og nedbrutt. Kriminalkommissæren Fisher vender tilbake til Europa for å oppklare en rekke barnemord. Han kontakter sin mentor Osbourne som har skrevet teoriboken ‘Element of Crime’. Det er en bok om å forstå en forbryters motiver. Fisher forsøker så å bruke denne metoden for å finne morderen. Det blir dog vanskeligere og vanskeligere å finne spor som kan lede ham til morderen. Det gjør at Fisher synker ned i et moralsk forfall når han selv forstår morderen litt for godt...

Man kan si mye om Lars Von Trier, men han disker alltid opp med mye uventet rabalder rundt sine filmer. Jeg digger det ved Von Trier at man aldri vet helt hva man får. Han har alltid minst et nytt triks i ermet som han klarer å dra frem film for film. Det var ikke lett å få tak i denne filmen for meg som er den første delen av hans Europatriologi. Jo mer jeg ser av Von Trier, jo mer liker jeg ham, og hans evne til å lage god film med sparsomme og høyst kreative og kunstneriske vrier på filmene sine. Dette er hans debutfilm og det er svært interessant å se hva Von Trier har fått til med den. Her har han skrevet manuset sammen med Niels Vørsel. Filmen er laget med engelsk tale og har den briske skuespilleren Michael Elphick i hovedrollen.

Filmen begynner i alle fall på et svært merkelig vis med et muslimsk bønnerop og et esel som ligger og vrir seg i sanden. Det er noen dirrende hete scener i begynnelsen med en feit mann som snakker mot oss med en svær vifte foran seg. Filmen skiller seg ut fra alt annen film som er laget på samme tid. Her får vi se Von Trier leke seg og eksperimentere med den visuelle stilen. Det blir mye vakker og effektiv bruk av fargefiltre for å få frem den riktige gløden i bildet. Resultatet er blitt svært lekent og kunstnerisk. Man har også krydret en del replikker på et poetisk vis på en måte som beriker filmen. Mange av skildringene er av slik art at man synes det er spesielt å se. Dette er modernisme servert med bra stødig hånd.

Men til tross for alle disse oppspritende filmatiske grepene, så er det ikke fult så mye å gripe fatt i som jeg hadde håpet på. Dette har sine stunder der det gir deg som filmdigger noe ekstra å suge på, men når man vender deg til det visuelle uttrykket er det ikke fullt så spennende lenger. Men jeg digger at Von Trier liker å ta sjanser og allerede fra første film av viser at det bor mye spennende i ham. Dette føltes litt som da jeg så vår egen norske filmskaper Knut Erik Jensens film Stella polaris fra 1993. Dette er like kunstnerisk som den filmen og tar seg like god tid til å skildre scenene på en svært spesiell måte. Filmene ligner ikke så mye, men de trykker litt på de samme knappene. Man skal berømme Von Trier for at han har laget noe så særegent og revolusjonerende annerledes tidlig på 1980-tallet. Om dette hadde fått et bedre manus som virkelig hadde grepet mer tak deg så kunne dette virkelig blitt magisk.

Von Trier prøver da å formidle en del gjennom denne filmen og har strukket seg for å forsøke å skape litt underholdning underveis også. Det er blant annet en galgenhumor som gjennomsyrer filmen. Her får vi se hvordan idealisten gir avkall på sin egen identitet for å forstå andre. Det hele er jo ganske ironisk ment. Men det er dessverre ikke nok humor her mellom slagene til å skulle slå bra an for massene. Men dette er absolutt svært godkjent for å være Von Triers første spillefilm. Men som sagt vil dette nok bli litt for kjedelig for den jevne mann i gaten. For min del svelger jeg som regel all film rått og ser så mye at det bare beriker å se noe som klarer å gi meg noe jeg vanligvis ikke får.

Det skinner igjennom i filmen at kunstneren i Von Trier har fått utløp for mye av det han satt inne med som sulten filmskaper. Jeg tror nok også at filmen kanskje også blir bedre med flere gjennomsyn. Det er mange detaljer her som man ikke alltid skjønner seg helt på her underveis. Filmen er også noe tung å skulle begi seg ut på og er nok noe den jevne filmseer kanskje vil se på som en murstein å komme seg igjennom. For min del så har jeg et prosjekt om å se alle Von Triers filmer for å se hvordan han utvikler seg som filmskaper og da er det jo best å begynne med begynnelsen selv om jeg jo har sett mange av hans nyere filmer fra før av. Det er noe ekstra med å se ting i riktig rekkefølge og jeg ser at dette minner litt om mye av det andre han har laget til stunder. Uten å avsløre for mye, er det en ting som er sikkert, og det er at Lars Von Trier også klarer å sjokkere med sin første film også. Slutten klarer å skape noen bra øyeblikk og er den beste parten i filmen og avrunder det hele ganske bra. Dette anbefales og er et 'must' for dem som kaller seg fan av den store danske filmskaperen over alle.