Det hele begynner med at mannen Aigeus er på vei til oraklet for å be om råd. Han treffer på Medea og spør henne hvordan det går med henne og Jason. Medea får en lovnad om at hun kan bo i Aigeus sitt land om det skulle bli nødvendig. Hun er så alvorlig at Aigeus begynner å bli litt bekymret for henne. Vi får så vite at Jason bygde skipet Argo. Med det reiste han over havet til Kolkis for å hente det gyldne skinnet som han vant ved hjelp av Medea. Hun trodde på ham og gav ham sin kjærlighet. Men etter at hun ble hans kone og fødte ham to velskapte barn, forlot han henne og ungene til fordel for den unge datteren til Kong Kreon. Kongen utviser Medea. Hun rømmer med sine barn til Korinth som fredløse. All hennes kjærlighet for Jason er nå snudd til en grusom hevn, som hun akter å gjennomføre...

Denne filmen baserer seg på et manuskript av Carl Th. Dreyer og Preben Thomsen etter Euripides drama Medea. Den danske filmskaperen, Carl Theodor Dreyer, fikk aldri realisert manuskriptet selv. Dette er dog ikke noe forsøk på å skape hans film, men heller Lars Von Triers personlige tolkning av manuset og på den måten også en hyllest til mesteren. Filmen ble produsert for bruk i TV, men vant også Jean d'Arcy-prisen i Frankrike. Filmen åpner med en jente kledd i svart som ligger med lukkede øyne på stranden. Plutselig kvikner hun til, åpner munnen og trekker pusten dypt. Kameraet zoomer så ut og går i ring som jenta skulle være en pendel. Vi ser at bølgene skvulper inn over stranden og jenta griper fatt i den myke sanden som et krampetak. Vannet kommer lengre og lengre inn på stranden og snart er vannet kommet over hodet på henne. Akkurat i det vi tror hun er druknet reiser hun seg opp og trekker pusten. Vi kan se et skip som har ankret opp ute på havet. Noen roper navnet Medea etter henne, og så er filmen i gang.

Dette er Lars Von Triers tredje film, og her forsøker han seg nok en gang på en ny greie. Denne gangen er det den eldgamle greske tragedien om Medea som skal til pers. Dette er en mytologisk fortelling der vi følger Jason og Medea som en gang holdt av hverandre. Handlingen er meget ekstrem til tider og man føler at Medeas hevn er virkelig grusom og den går også ut over uskyldige parter. Alt blir gjort på dansk og er virkelig tragisk, alvorstynget og hevnerisk. Filmen er skutt helt og holdent på analog video. Det gjør at bildet blir veldig grumsete og litt uklart, men til tross for dette klarer Von Trier å tilføre mye filmkunst med hans mange fiffige kameravinkler og effekter. Vi blir blant annet med ned i vannet med kameraet og mange andre steder. Medea er nydelig fotografert. Landskapene er vide og flotte og atmosfæren er svært trykkende slik det bør være i en tragedie av dette slaget. Jeg er svært imponert over hvilke stemninger Von Trier klarer å skape her. Man føler at man er med på en fortelling som tok plass for lenge siden uten å helt feste den til noe tid. Filmen er episk og på mange måter klarer den danske filmskaperen å videreføre mye av det han klarte å skape med Forbrytelsens element bare uten de mange fargefilterne.

Jeg hadde litt troen på Medea som film da den hadde fått hederlig omtale av en del, men for meg fremstår den ikke som det fullendte mesterverket det påståes av mange å være for sin tid. Men filmen har sine særegenheter og viser at det bor mye i Von Trier som filmkunstner. Det er imponerende å se hvor mye Von Trier har fått til med disse sparsommelige midler, og filmen er til tider et mesterverk når den treffer som best. Man får dog litt fjernsynsteatervibber her i begynnelsen, men det skal dog forsvares at dette er bra spritet opp, og ikke er så stillestående som det ofte de trauste NRK-forestillingene der innholdet var det som telte mest. Men også de slet med små budsjetter, men Von Trier viser at han kan bruke kreativiteten til det fulle og få utrolig mye ut av veldig lite.

Det som taler mot denne filmen er at den er for stillestående og har en litt for lite driv i fortellingen, men til tross for dette fant jeg ironisk nok filmen aller best når den tok seg noen fotopoetiske pauser fra handlingen. Om man liker de litt mer kunstneriske filmer så kan dette bli en vinner hos deg. Dette fremstår som bra realistisk og innehar meget gode skuespillerprestasjoner. Fotoet er som sagt meget særegent og med en litt bedre historie med mer handling kunne dette raskt blitt magisk for alle filmdiggere. Man får dog litt gåsehud av enkelte fotoelementer som den når man ser en skikkelse vandre i ørkenen med en opprivende himmel og sanden som blåser som bølger over bakken. Slike opplevelser er det flere av i forskjellige varianter, og det er dem som gjør at jeg ikke helt klarer å misslike denne filmen. Det er noe eget over de filmskaperne som kan gi oss slike øyeblikk, og en slik en er virkelig Lars Von Trier, og han bombarderer oss med inntrykk mot slutten av denne filmen.

Om man skulle gitt karakter ut i fra hva Von Trier har stelt i stand her med dette medfølgende manuset så kan filmen raskt sees i bedre lys, men jeg må nesten se dette som et stykke underholdning. Jeg sier ikke at filmen er noe dårlig, og med den rette filmtitter så kan dette føles riktig så bra. Man kunne nok forsøkt å få dette til å fremstå som litt mer enn bare filmestetikk alene. Filmen begynner litt trådt før den tar seg en del opp mot slutten. Det er ikke verst av Lars Von Trier å skulle få meg til å se en fjernsynsfilm han har laget tidlig i karrièren sin. Jeg likte filmen delvis og digget fotoet. Om man hadde hatt litt mer midler til rådighet så kunne dette blitt et stort stykke filmkunst. Det blir en del litt for langdryge scener her som ødelegger litt. Og til tross for at filmen ikke er lang med sine beskjedne 75 minutters spilletid, så føles den mye lengre. Det er grunnen til at jeg trekker denne produksjonen en del. Men jeg skal ikke straffe Von Trier ut i fra en lavbudsjettfilm, når han har fått til så utrolig mye minneverdig i årenes løp.