---

Ingress:

Jim Hawkins er bare 15 år gammel og elsker utfordringer. Han er forut for sin tid med å manøvrere stjernefarkoster og drømme om sjørøverskatter. En dag snubler han over et mystisk stjernekart som fører ham ut på sitt livs eventyr. Kartet viser nemlig veien til Sjørøverplaneten der det gjemmer seg en gigantisk skatt av gull og juveler. Jim seiler sammen med romgallionen R.L.S Legacy for å finne skatten. Der møter han den karismatiske gamle cyborgkokken John Silver. Han viser seg å bli en god venn om bord, men jo nærmere Sjørøverplaneten de kommer oppdager Jim at hans gode venn Silver har sine helt egne hensikter med reisen...

Anmeldelse:

Filmen er basert på Robert Louis Stevensons klassiske bok Skatten på Sjørøverøya. Jeg var ikke gammel da jeg hørte radioteateret fremføre Skatten på Sjørøverøya. Det digget jeg den gang da jeg og alle andre gutter var sjørøverfrelst. Vi lekte sjørøver dagen lang, både ute og inne. Og derfor satt jeg meg ned med et ungt sjørøverhjerte for å la meg underholde. Jeg forventet at Disney ville gi meg en uforglemmelig ny versjon av det kjente eventyret, men det fikk jeg bare delvis.

Jeg stusset litt når jeg så at filmen begynte som en slags sci-fi affære med sjørøverskip som flyter av sted i verdensrommet og plyndrer de veldige handelsskipene som er fullastet med solkrystaller. Og den mest fryktede sjørøveren av dem all var Nathaniel Flint. Men så viser det seg at det vi ser på er det en liten gutt leser om i en spennende bok, men når jeg ser videre så er det denne intergalaktiske verden som hele filmen omhandler. Men uansett så har Flint skipet sitt fult av skatter som han gjemmer i en av galaksens fjerneste avkroker, på sjørøverplaneten.

Med en gang jeg innså at det var dette jeg fikk, ble jeg litt skuffet. Det er dog en kreativ ide å sette en sjørøverfilm til verdensrommet, men det bryter jo litt med det jeg vanligvis forbinder med sjørøvere som blir våte og gullkåte i Kariba. Men her er det altså universet som er de syv hav, og det må man bare akseptere eller slutte å se. Og da er det selvsagt mye sci-fi-snaks som følger med. Her treffer vi en rekke rare romvesen, cyborger og annet man forbinder med sci-fi-eventyr. Vi får oppleve supernovaer, sorte hull og stjerner og planeter.

Regissør Ron Clements har laget andre solide Disneyproduksjoner som ‘Den lille havfruen’ og ‘Aladdin’, men denne filmen er han ikke like heldig med. Den blir for stor og svulstig. Clements får ikke like godt betalt for alle valg i denne store tegnefilmproduksjonen. Det er som om han ikke har klart å bestemme seg for hva han egentlig lager. Han blander for mye ingredienser i denne grøten, og resultatet blir ikke alltid like spiselig. Det er mulig denne filmen vokser om man ser den flere ganger. Det er nemlig en hel del referanser til en mengde sci-fi og særlig Star Wars.

Som vanlig forsøker Disney å være varm, men tar seg tid til å konstruere litt spenning også. Ungene ler seg sikkert skakk av at et romvesen snakker prompikansk, mens de voksne synes at slike morsomheter stinker. Noen ganger er man riktig så slem og rollefigurer dør underveis, selv om man ikke ser blod eller gørr. Som vanlig er det jo også en grei moral på slutten, så man trenger ikke å være bekymret småbarnsforeldre når ungene ser dette. Fordi ungene lærer at det ikke lønner seg å være slem, men heller klok, godhjertet og ærlig.

Disney har forsøkt å etterape virkelige mennesker i sin tegnestil, slik vi også har sett i tidligere filmer. Bakgrunnene er overlesset av tegnefilmeffekter og andre dataeffekter som skal piffe opp filmen. Det er et fyrverkeri av inntrykk man får her. Alt er gjort i en salig blanding mellom tegnefilm 2D og data-3D. Noen ganger kan det nesten bli litt for mye av det gode. Man får også noen sanger i tegnet musikkvideostil, selv om det er svært få av dem. Det er også mye sprakte farger i på alt, men det passer sånn noenlunde sammen.

Filmskaperne har virkelig forsøkt å slå på stortrommen, men jeg føler ikke dette når helt ut til meg slik som jeg ønsker. Til tross for en kaotisk begynnelse kommer man mer under huden på filmen etter hvert. Eventyret kommer mer til sin rett mot slutten der man lærer alle og kjenne. Det tekniske rundt filmen er som vanlig helt upåklagelig, men jeg hadde ønsket meg et litt annet manus og kanskje en litt annen måte å fortelle historien på. Rollefigurene blir ofte litt flate og underutviklede. Hovedkarakteren, Jim, er en kjedelig fyr som alltid gjør det rette og aldri overrasker deg. John Silver er dog mer karismatisk, men har en så varierende personlighet at man faktisk aldri helt vet hvor man har han hen. Og resten av gjengen klarer heller ikke å sjarmere deg. Men til tross for at jeg ikke likte filmen så godt i begynnelsen, gjør den mye riktig også. Det gjør at Disney redder seg inn på en svak firer på terningen.