Bess er en spesiell jente som kommer fra et lite sted i Irland der kirken styrer med jernhånd hva folk skal mene og synes. En dag treffer hun oljearbeideren Jan og ønsker å gifte seg med ham. For å få gjort det må hun forklare seg for kirkens prester, fordi det er ikke vanlig å gifte seg med folk utenfra. Hun er lykkelig når hun får sitt ja fra både kirken og Jan, og så blir de endelig gift. Deretter begynner livet som mann og kone. Alt er bare fryd og gammen i begynnelsen. Jan finner seg i at alt det nye med alt det religionen fører med seg og hun er glad for å ha en kjærlig ektemann som elsker henne tilbake. Men så en dag blir Jan lam under en stygg ulykke på oljeplattformen han jobber på. Det gjør at livet snur for Bess, selv om hun aldri gir slipp på kjærligheten til sin ektemann Jan...

Jeg liker tematikken som man her tar opp med viktige temaer i livet. Det er flott å se hva kjærligheten gjør med folk. Det er noe med Bess som man merker fra første stund uten at en helt kan sette fingeren på hva det er. Bess er jo en flott jente, men hun sliter med en del psykiske problemer. Hun blomstrer opp når hun får en mann i livet sitt. Folk rundt henne mener at hun er svak og lett påvirkelig, men hun viser seg å være et helt menneske med veldig mye følelser. Hun er ikke så utadvendt, men har mye godt inni seg som kommer ut gjennom hennes personlighet. Bess er veldig glad og kjærlig når Jan er hjemme, men hun sliter litt når han er borte på jobb på oljeriggen og vil bo sammen med sin mor da.

Etter hvert får vi se hva som skjer når også hennes ektemann blir syk og sliter med sitt etter sin ulykke. Slike ting er aldri lett, men alle opplever lignende ting i løpet av livet på en eller annen måte. Ting går opp og ned og alle kjenner på både oppturer og nedturer og her blir alt meget godt skildret. Man kjenner seg igjen i ting som skjer her og man identifiserer seg med rollefigurene. Man føler med Beth som egentlig bare vil alle godt, men ikke vet helt hva som er best for henne til en hver tid. Vi mennesker har så lett til å dømme folk vi egentlig ikke kjenner godt nok og det får Bess her kjenne på her.

Det er den danske visjonære filmskaperen Lars Von Trier som står bak denne filmen. Han gjør alle sine filmer med en slik glød at man aldri helt klarer å la dem la være å prege deg. Før denne filmen hadde han gjort litt av hvert i forskjellige kunstneriske varianter. Med denne filmen klarer han å ta frem det beste fra alt det han har gjort tidligere. Resultatet er blitt til en av de beste filmene som er laget i Norden på 1990-tallet. Fotoet er litt kornete og litt dokumentarisk i stilen til tider. Men dette er ikke noe nytt fra Lars Von Trier. Han liker ofte å gjøre helt spesielle valg som i utgangspunktet jobber mot filmen han lager, men som han klarer å snu med sine mange kunstneriske grep til noe som beriker filmen. Dette gjør at man føler seg nesten helt tilstede i bryllupet til Bess som er svært vellykket dekket med denne typen foto og stil.

Von Trier Vet hva han vil ha og det gir seg ofte til uttrykk i skuespillet også. Emily Watson spiller helt nydelig som hovedpersonen Bess. Hun gjør virkelig mye av filmen i sine mange uttrykk som får hennes karakter til å føles så ekte at man føler man kjenner henne etter hvert. Også den alltid så patente Stellan Skarsgård, som spiller hennes elskede Jan, gjør en rolle som viser frem hans talenter som en av Nordens beste mannlige skuespillere. Vi får også se vår egen Mikkel Gaup i en sjarmerende liten rolle i filmen.

Jeg liker også de fiffige grepene til Von Trier når han forsøker å formidle humor i situasjoner som skjer i filmen. Dette er gjort på en usedvanlig gjennomført og naturlig måte. Det første store eksempelet i filmen kommer når en forloveren drikker en ølboks raskt foran presten så skummet står ut av munnviken. Presten svarer så med å gjøre det samme med et glass med saft. Mannen forsøker så å sette ut presten med å klemme sammen ølboksen med hånden sin. Presten gir seg heller ikke der og gjør det samme med glasset som da knuser i hendene på ham så han begynner å blø. Disse situasjonene som forgår i situasjoner mellom mennesker som representerer to vidt forskjellige retninger ser ut til å være noe som opptar Lars Von Trier. Det får man i mange av hans filmer og også kanskje sterkest i miniseriesesongene av Riket. Her får man innblikk i et lite irsk samfunn som er svært religiøst og vi får se hva som skjer når de møter det som representerer resten av samfunnet, som man finner i Jan og hans venner.

Von Trier får også til en ubeskrivelig nærhet i kjærlighetsscenene som er helt fantastisk å bevitne. Hvordan han skildrer kjærligheten mellom Bess og Jan er noe helt utenom det vanlige. Selv Hollywood burde ta til seg og bruke elementer herfra for å kvikke opp sine mange glatte ‘jentefilmer’. Det er også andre forskjeller her som at Von Trier tørr å ta mer sjanser å blant annet vise mer hud enn man føler sømmer seg i pengelandet USA. Det er jo naturlig å vise intimitet i et samliv av dette slaget, uten at det føles som erotikk. Dette føles som ekte kjærlighet slik vi gjenkjenner det i livet til nyforelskede unge mennesker. Von Trier får frem dette med at vi mennesker aldri gir opp folk vi bryr oss om. Det er det som gjør at vi synes det er trist når folk dør.

Bess tar det skikkelig inn over seg når hennes kjære mann blir lam, og hun som er dypt religiøst tror det er hennes feil at han er blitt skadet, fordi Gud vil straffe henne. Men som sagt slutter hun aldri å elske denne ‘uheldige’ mannen, men vet ikke helt hva hun skal gjøre forhold til at han er syk, og hun blir den som ar det verst inn over seg. Hun mister litt seg selv i denne prosessen og blir totalt rådløs. Det gjør det hele ikke akkurat bedre at hun blir skjøvet mellom to parter. På den ene siden har hun ektemannen som sier hun bør ta kontakt med andre menn og på den andre siden har hun det religiøse samfunnet som fordømmer henne når hun føler dette rådet.

Man merker at Lars Von Trier er en virkelig god filmformidler. Det skjer jo ikke så mye i filmen, men Von Trier er god på det å dvele med situasjoner og få det til å bli små uforglemmelige og vakre øyeblikk. Jeg liker også hvordan Von Trier bygger opp filmen i kappittel som fullendes med filmens eneste tillagte musikk i forskjellige passende stemninger til de postkortskjønne bildene som skal representere hvert nye kappittel. Det at filmen fungerer så utrolig godt alene uten filmmusikk er noe man ikke hadde trodd på forhånd. Her taler situasjonene og skuespillerprestasjonene for seg selv slik det virkelig er i livet. Bess er jo en som ikke hører på musikk til daglig heller utenom når hun er i kirken, så med andre ord passer dette bra inn.

Jeg vegret meg litt med å sette meg ned med denne filmen siden den er så lang, men dette ble ikke langtekkelig et sekund. Historien om Bess er noe som virkelig rører deg langt inn i hjerteroten og jeg digget hvordan denne filmen virkelig tok meg. Det er noe ved hvordan denne uforglemmelige kjærlighetshistorien er utformet. Dette var Von Triers klart beste film da den kom ut. Om man liker slike dramaer om livet så er dette en film man bør se. Breaking The Waves er en mektig filmopplevelse.