Vi blir fortalt noe som skal være en gammel historie om noen inuittbrødre. Etter at de tre brødrene møter på en bjørn, blir aldri ting helt de samme igjen. En av brødrene dør etter at bjørnen dreper ham og en annen, Kenai, blir forvandlet til en bjørn. Den tredje broren, Denahi, sverger hevn over sine to brødre og vil finne bjørnen som tok fra ham sine elskede brødre. Kenai som nå er blitt en bjørn slår følge med den foreldreløse bjørnungen Koda som lærer ham mye om livet som bjørn. Uten å vite det jager Denahi sin egen bror, bjørnen Kenai. Kenai på sin side, leter etter fjellet der ‘lyset møter jorden’, for å kunne bli forvandlet til menneske igjen...

Ikke så langt unna ti år etter Pocahontas, valgte Disney igjen å skildre urbefolkning på nytt. Denne gangen fokuserer de på inuitter i Canadas villmark. Vi får et innblikk i både kultur og religion. Inuittene lever i tett harmoni med naturen. Vi blir med både dyr og mennesker i denne historien som blir fortalt fra begge leirer. Hva hadde du gjort om du ble en bjørn? Her får Kenai lære den harde leksen om at ting ikke er så sort hvitt som han trodde i naturens balanse. Om man dreper en bjørnemor, er det bjørneunger som vil lide.

Disney sleit lenge i motvind fra midten av 1990-tallet og utover. Denne filmen kom i 2003 og da hadde Disney for alvor begynt å tape terreng for sine konkurrenter. Det var nemlig slik i denne perioden at det var dataaninmasjonen som hersket verden. Disney forsøkte med alle triks i boken for å vinne tilbake posisjon. Her har de til og med håndtegnet filmen for å forsøke å gå tilbake til røttene igjen, men magien uteblir dessverre. Tegningene er gode nok de og ting ser svært bra ut til tider. Men man klarer aldri helt å skape en Disneyfilm i samme åndedrag som de største mesterverkene. Jeg føler Disney safer litt mye her. Dette ligner på en masse variasjoner av det vi allerede har fått før. Dette er klart inspirert av store klassikere som ‘Bambi’ og ‘Løvenes konge’, men inneholder også komponenter fra andre filmer som ‘Mulan’ og ‘Pocahontas’.

Filmen begynner med en del action mellom dyr og mennesker. Selve historien virker litt kjedelig konstruert for voksne. Man aner litt for lett at filmen er ment som en slags leksjon i hvorfor man ikke skal hevne seg. Derfor blir det heller ikke noen overraskelse hvor handlingen tar veien heller. Det er mulig barna kommer til å kose seg her, men noen god familiefilm blir dette dessverre aldri for de mer voksne. Det er også som vanlig en del humor, men det er langt mellom de poengene man smiler godt av. Filmen føles også litt for pubertal til tider, uten at den blir helt så leken som man håper på med en slik vri. Det er også sanger med i filmen, men tekstene er alt for klissete. Jeg hadde virkelig forventet mer av Phil Collins og Marc Mancina.

‘Min bror bjørnen’ blir aldri noe spennende og foruten noen nydelige landskaper og flotte dyretegninger har ikke denne filmen så mye å by på som man først håper på. Filmen bruker litt tid på å komme i gang, men så er den også alt for raskt over også. Det blir mye klissete varme øyeblikk som aldri når helt frem til hjertet ditt. Man engasjeres rett og slett ikke så mye med denne filmen. Med andre ord famler Disney litt i mørket her. De norske stemmene er også ikke helt av den kvaliteten man ønsker. Så hva sitter man så igjen med etter å ha sett denne filmen? Egentlig ikke stort, annet enn at dette ikke kommer til å bli sett igjen. Dette er dog ikke direkte dårlig og Disney gjør noe riktig selv om man føler at dette aldri tar noen sjanser i kampen om å underholde. Derfor blir inntrykket noe svulstig og overkonstruert.