Da Raleigh Becket var liten så han opp mot stjernene for å se etter tegn om det fantes liv i rommet. Lite viste han om at det fantes, men bare at livet hadde en helt annen vei inn til jorden enn utenfra. Forskjellige monstere, Kaiju, ble sendt inn fra en annen dimensjon og gjennom en portal til jordens indre. Derfra kommer de inn via havet for å terrorisere de store byene. I begynnelsen brukte menneskene jagerfly for å forsøke å bekjempe den voldsomme trusselen, men fant raskt ut at de trengte noe mye kraftigere og med helt andre våpen for å bekjempe monstrene. Svaret ble såkalte jaegers, som er gigantiske massive roboter på størrelse med monstrene de skal bekjempe. Vi følger Raleigh Becket som er jaegerpilot og menneskehetens siste kamp mot den store overmakten...

Jeg hadde faktisk høye forhåpninger til hva denne filmen kunne diske opp med. Traileren så stilig ut, men jeg merket raskt at dette ikke gikk like suksessfylt unna som varmt hvetebrød. Konseptet er jo faktisk ganske tøft, men man skusler bort utgangspunktet underveis. Du har kanskje sett en og annen monsterfilm før, og da vet du at det aldri er et godt tegn at man ser monsteret allerede de første ti sekundene av filmen. Hadde man jobbet mer med detaljene og fått plottet til å henge mer på greip så kunne dette virkelig blitt spiselig.

Dette begynner med effekter fra første stund. Filmen ser kulere ut en transformers ved første øyekast, men man finner snart ut at det her er akkurat samme ulla. Man kommer ikke langt inn i filmen før man merker at man ikke sparer på noe. Det blir en orgie av effekter.

Dette er kanskje ikke helt filmen for å komme med sutrete kommentarer om at filmen burde vært mer gjennomtenkt, men jeg gjør det likevel fordi det irriterer meg grenseløst. Vel er nok ikke jeg helt i målgruppen for denne filmen, men jeg ønsket jo å være det. Først av alt synes jeg det var alt for dårlig forklaring for hvor monsterne kom fra og hvordan de hadde prøvd en gang fra før. Forklaringen hørtes mer ut som en ungdomskolestil som kommer litt på avveie. Det å linke dinosaurene med en rekke alien kolonister er alt for lite kreativt. Det er på linje med at aliensene i Independence Day kan settes ut av et datavirus laget av mennesker som ikke har peiling på teknolgien de skal ødelegge.

Jeg liker heller ikke helt logikken rundt disse store yeager-robotene. De skal imitere store kamproboter som er styrt av mennesker, men det er da rart at når de mister kraften sin at de da faller som mennesker inn på stranden når de er utslitt, eller at de kan stå oppreist i urolig sjø uten strøm. Man ler også litt av det harry inntrykket som filmen skaper rundt mye her. Jeg er ikke sikker på om dette var ment helt at jeg skulle le av. Det er rett før man ønsker at Dolph Lundgren skal dukke opp med bleika hår som russisk yeagerpilot.

Manuset er også alt for svakt. Det mangler litt for å virkelig skulle kunne bære filmen. Man forsøker seg dog på noe teknologibabbel og annet som mange nok ikke stiller så mye spørsmål ved, men for meg ble dette bare veldig irriterende. Filmen ligger også opp til en litt for åpenbar romantikk og det er også litt for overlegen helt. Helten blir også alt for anonym og klarer aldri helt å overbevise deg om at han skal engasjere deg. Man blir litt oppgitt for at fokuset i filmen er veldig feil. Man lager for mange konstruerte konflikter og hindre. Jeg hadde sett for meg flere store kamper og mer visuelt tiltrekkende scener, men det får jeg ikke. Det blir litt for åpenbart hvor filmen beveger seg.

Det blir for mye av det gode. Litt av kunsten når en skal lage god film er å klare å begrense seg. Hvis man hele veien bare blir tilbudt samme sjokolade hver gang, så blir man raskt lei og feit. Man begynner seg å kjede seg litt over midtveis fordi man føler man har sett alt og at filmen ikke har mye mystikk igjen ved seg. Jeg føler dette faller litt i samme grav som en del av Transformersfilmene gjorde. Her får man for mye effekter og for lite følelser. Mye her blir alt for dumt. Man tøyser for mye og lager en alt for tynn effektsuppe som ikke smaker helt som man håper på. Dette er som en salig blanding mellom Transformers og Godzilla.

Filmen vil dog underholde noe for de mange som synes at Transformersfilmene var Guds gave til menneskeheten. Personlig synes jeg filmen blir for konstruert og tynn til å virkelig skulle engasjere meg. Det tekniske aspektet er dog solid og filmen ser ut som en million dollars til tider. Men denne filmen viser at effekter alene ikke er nok til å imponere mer kresne filmfans. Dette sikter seg inn på massene og treffer bare delvis. Jeg skal være snill og rulle en forsiktig firer for et prosjekt som akkurat klarer å heve seg over kalkunnivået. Dette er foreksempel mye bedre enn Roland Emmerichs Godzilla fra 1998, men mangler det som skal til for å skape mer enn bare simpel underholdning.

For å oppsummere så bader denne filmen nærmest i klisjeer. Dette blir for typisk og ingenting overrasker deg her dessverre. Slutten er jo nesten også en vits. Det overrasker meg også at selveste Guillermo del Toro klarer å levere så slett som dette. Dessverre er dette en av de svakeste Del Toro-filmene jeg har sett til nå. Dette var langt unna nivået man fikk servert med Pans Labyrint og også den første Hellboy-filmen overgår det man får her. Filmen parodierer nesten seg selv litt til tider. Det eneste som får en til å se videre er at den tekniske kvaliteten på dette tøyset er svært god. Men det er ikke nok til å imponere meg. Har litt problemer med å skulle sette karakter på denne galskapen. Noe i meg sier at dette nok ville appellert mye bedre til tenåringer og andre som liker å slått i bakken av denne svært actionmettede effektfesten. Jeg presiserer at mitt terningkast faller på en sterk treer for en film som var helt ok å se.