I en alternativ verden finnes det bare monstere. Sulley er et stort bamsete monster som livnærer seg som banreskremmer. Han er bestevenn med Mike som hjelper til når han skal foreta skremmingsoppdrag fra Monsterbedriften. Bedriften lager dører som fører inn til barnerom slik at skremmerne kan utføre jobben sin. Monsterne er nemlig avhengig av barneskrik som er deres energikilde. Ved en feiltakelse kommer et barn inn i Monsterverdenen. Dette er strengt forbudt. Det er Sulley som oppdager barnet og han forsøker sammen med Mike å levere det tilbake før det blir oppdaget, men det er andre krefter som jobber mot ham i monsterverdenen...

Selve konseptet er jo litt gøyalt med å skape underholdning ut av de monstrene barna tror de har når lyset slukkes. Her avslører Pixar en fiktiv forklaring på denne organiserte skremmingen av barn etter leggetid. Vel er historien litt søkt, men du verden så mye liv og røre de klarer å skape med de sjarmerende karakterene. Dette er jo svært kreativt laget og slikt kommer man jo unna med i animasjonsfilmer. Man liker settingen med denne monsterverdenen som livnærer seg på skrik fra unger, men er livredd for barna de forsøker å skremme.

Hvis det ikke hadde vært for de to hovedfigurene i filmen, vet jeg ikke om dette hadde fungert på samme plan. Det er noe eget med det kulerunde grønne krypet Mike med pipebein, pipearmer og bare et stort gigantisk øye. Han har også et gigantisk ego som ødelegger mye for ham. Mikes venn er det store hårete monsteret Sulley, som har problemer me den fæle og sleipe Randall som albuer seg frem i skremmeverden for å ta Sulleys plass på skremmetronen. Også barnet, som de kaller ‘Boo’, er veldig søtt og passer perfekt inn i denne filmen. Alt er så bra gjennomført at man blir helt oppslukt i verdenen man besøker.

Dette er Pixars fjerde animasjonsfilm. De viser raskt med denne filmen at de klarer å opprettholde svært høy kvalitet på hva de driver med. Her får vi første gang se en perfekt hårete animasjon. Jeg tenker selvsagt på pelsen til monsteret Sulley. Dette var en milepæl i anmimasjonshistorien, da dette krevde vanvittig mye av animatørene å få til å se riktig bra ut. Ellers ser farger og omgivelser helt perfekt ut de også. Alt ligger dermed til rette for at du skal bare sitte deg ned å nyte Pixars vanvittige animasjonsverk.

Filmen begynner svært stemningsskapende som en skrekkfilm, men det er ikke skummelt så lenge, for det hele avvæpnes raskt med passende gøy humor. Humoren er leken og også et stort pluss for at Pixar også underholder oss under rulleteksten med liksomfeil under innspillingen. Vi får også se musikalen til Mike som er meget underholdende mens rulleteksten går. Det er også noe humor for de voksne også, så du kan trygt bruke dette som underholdning for hele familien. I tillegg til den essensielle humoren får vi også en god porsjon hjertevarme og også litt spenning.

For å oppsummere så har dette virkelig sin sjarme for liten og for stor. Filmen er bra spennende og det blir relativt mye action og humor underveis. Animasjonen er på topp og kreativiteten blomstrer. Jeg skulle dog ønsket enda litt mer av denne filmen og synes ikke den er like genial som Toy Story, men den er likevel hevet et hakk fra “A Bug’s Life”. Selv om jeg blir ganske glad i denne filmen klarer jeg ikke helt å gi den toppkarakter, så det får bli med en bunnsolid femmer og en stor anbefaling for alle animasjonsfans eller filmfans forøvrig.