Året er 2267. Etter at jorden har blitt ubeboelig på grunn av en økologisk kollaps, lever de gjenværende menneskene live på overbefolkede romstasjoner i jordens bane. Den unge legen Laura Portmann er en av dem. Hun håp for en bedre fremtid sammen med hennes søster på den fjerne planeten Rhea, men for å få det, hun trenger penger. Hun får jobb som lege på det falleferdige lasteskipet Kassandra med kurs for en ubemannet romstasjon. Men underveis på den flere år lange reisen skjer det noe som gjør at ting aldri blir det samme lenger...

Filmen begynner med vi får se en gigantisk mørk romstasjon rotere med en by innabords. Vi dukker inn i byen. Der får vi se folk sittende i en ventehall. En ung kvinne tar opp et kamera og begynner å filme en mor og hennes barn. Så hører vi en kvinnelig fortellerstemme som sier at verden ikke kan reddes. Folket har rømt fra jorden og kommet opp til byen i romstasjonen. Epidemien sprer seg raskere og raskere. Folk dør i armene hennes. Hun har søkt jobb som lege på et frakteskip. Hun har fire år å komme dit og fire år å komme tilbake. Hun tilbringer mesteparten av tiden i ‘cryo-søvn’. Med dette ene oppdraget får hun nok penger til å komme seg til drømmestedet ved navn, Rhea. Da kan hun endelig være sammen med søsteren og barna hennes igjen.

Jeg fikk tipset til å se denne filmen ved en tilfeldighet via en facebookgruppe, og jeg angrer ikke. Det er ikke hver dag man får hvile øynene på en så stor produksjon som dette som man ikke har hørt om. Det er kult å se at det blomstrer i sci-fi-film også utenfor Hollywood. Dette er en aldri så liten sveitsisk godbit. All dialog foregår på tysk og det krever litt av deg for man er helt avhengig av å lese teksten. Det hele begynner med veldig mye informasjon på en gang og det krever litt av deg for å suge opp alt som er viktig for filmen.

Sci-fi stemningen er på plass fra første stund. Man får følelsen av å være på plass i rommet i en desperat tid. Animasjonen av romstasjonen er veldig proft gjennomført. Produksjonsdesignet er bra. Alt ser litt skittent og brukt ut, og ikke så sterilt og pent som det ofte kan være fristende å vise det i fremtids-sci-fi. Sovekammerne er utstyrt med en slags veske som man senkes ned i som gjør at man kommer inn i en dyp søvn. Dette kjenner man igjen fra eksempelvis 'Alien' fra 1979. Også romskipsekvensene er på plass og befester filmens tekniske kvalitet og illusjon på samme tid. Bildene fra rommet er også meget pene med sollyset som skinner på planeter og annet som man nesten får like pertentlig presentert som i 'Gravity' fra 2013.

Også som i 'Alien' er det en tøff kvinnelig hovedperson. Det er alt for mange menn med muskuløse kropper som preger den typiske sci-fien på 1980 og 1990-tallet, og det er fint å slippe det her. Man får litt vibber til Danny Boyles 'Sunshine' fra 2007, med det mørke romskipet og stemningen ombord. Men så er det egentlig også masse likheter med Alien med tanke på at noe levende er ombord som ikke burde være der. Det blir mye leting i mørket etter det fremmede elementet. Det blir det mye nervepirrende spenning ut av. Og for å gjøre spenningen total, så deler de seg opp slik at folk går alene rundt og leter. Og da begynner selvsagt også folk å dø.

Alt begynner mørkt og tungt med en trykkende guffen stemning. Mystikken er ti å ta og føle på. Det er noe suspekt i lasten. Hva er det som lurer rundt i romskipet? Og hvorfor dør mannskapet? Og sist, men ikke minst: Hvor er de på vei? Vi lever lenge i uvisshet her. Filmen bygger opp og viser ikke faren som skjuler seg ombord slik en god sci-fi-film skal gjøre. Dette høres kanskje litt som om filmen beveger seg over i litt grøsserland, men dette er mer som en mørk thriller å regne. For min del var det diggbart med mysteriet som ligger å ulmer gjennom hele filmen. Man begynner å lure på hvem man kan stole på og ikke blant besetningen. Man får også tanker på at neon messer med hodet til de vi følger. Det er i alle fall en del ting som ikke stemmer for mannskapet underveis.

Det blir også litt bokstavelig talt snurrende romantikk i filmen som heldigvis ikke blir for viktig. For noen kan også filmen bli noe for langsom i sin oppbygning, men for undertegnede del likte jeg det jeg fikk presentert, selv om dette nok ikke helt hadde det umiddelbare klassikerpreget over seg. Men estetikken er på plass og innimellom glimter denne filmen virkelig til. Den varierer litt over hva dette ligner på, men det er en salig blanding av inntrykk som rommer alt fra stemninger i ‘Battlestar Galactica’ til det intrikate med ‘Matrix’ og den trykkende uvissheten fra ‘Cube’.

Men selv om denne filmen var ganske underholdende og overraskende solid produksjonskvalitet over, så er det småting som lugger litt underveis. Eksempelvis er noen lureskremminger noe som setter man litt ut av stemningen i filmen, da dette akkurat ikke er noen skrekkfilm. Det er også litt å hente på måten man forteller historien på. Hvorfor blir noen holdt i live, mens andre dør? Det beste med filmen er at man lenge lever litt i uvisshet om hva som egentlig er på ferde. Konseptet i filmen er ikke slik man først tror og dette er nok det mest smarte elementet med denne filmen. Jeg liker godt det at man har mildt sagt hatt store ambisjoner med dette og man treffer tidvis også innertier. Slutten er også passe grei og man får heldigvis forklaring på alt man lurte på underveis.

Oppsummering
Filmen er noe sær, men klarer å skape mye entusiasme for dedikerte sci-fi-fans. Førsteinntrykket er faktisk meget solid, men det er elementer som trekker filmen noe ned underveis, dog ikke mer enn at dette ligger å bølger mellom fire og fem på terningen. Tidvis fortoner filmen seg nesten som et mesterverk og kunne med litt gjennomarbeiding løftet seg flere hakk. Jeg velger å holde noe tilbake for generelle filmtittere og gi dette solide fire øyne og med en stor anbefaling om man elsker sci-fi.