El Marachi blir hyret inn av en herremann kalt Sands til å drepe general Marquez. Marquez blir betalt av Barillokartellet for å drepe presidenten i et forsøk på statskupp. Sands mener at presidenten bare kan dø, men at de ikke vil at Marquez skal ta makten. El Marachi må med andre ord ta seg av Marquez etter presidentdrapet. El Marachi har ingenting å leve for, og på en måte er han allerede død. Det hjelper også på at Marquez er mannen som drepte den unge El Marachi. Men det store spørsmålet er hvem han egentlig kan stole på her...

Ny runde
Etter å ha de to første filmene (‘El Marachi’ og ‘Desperado’) friskt i minnet la jeg ut på den sliten meksikanske landeveien for en ny runde action. Det var litt artig å se hva Robert Rodriguez kunne diske opp med i denne tredje omgangen. Her får vi siste omgang av sagaen om den myteomspunnede revolvermann El Mariachi. Også denne gangen forsøker regissør Rodriguez å skape et action-epos, men jeg kan allerede her avsløre at han ikke er like heldig denne gangen som med de to foregående suksessfilmene.

Mye stjerner
Her får man det ene kjente ansiktet etter det andre. Det er fornøyelig å se hvem de store stjernene trakterer av rollekarakterer, gode som onde. Filmen begynner med at vi får se Johnny Depps rollefigur, Sands, snakke med Belini (Cheech Marin). Sands har ikke hørt om den gitarmannen som Belini anbefaler for hans oppdrag. Belini forteller at han utryddet et par byer på egenhånd. Her får jentene mer å sikle over. Både Antonio Banderas og verdens kanskje aller største kjekkas i Johnny Depp. Også ungpikeidolet Enrique Iglesias er også med å prege kjekkasene i filmen. Som guttas drømmedamer finner vi nok en gang Salma Hayek og smellvakre Eva Mendes som er nytt sikleobjekt i denne filmen. Danny Trejo ser ut som en virkelig badass. I tillegg har kjente Hollywoodfjes om Mickey Rourke og Willem Dafoe andre roller.

Mannen er en myte og en legende
Rollekarakterene er som vi er vant til å se dem. I hovedrollen finner vi Antonio Banderas som den svartkledde våpengale El Marachi. Han har fått sitt liv ødelagt av en narkoboss som han har lagt for hat. Det går mye historier om El Marachi og hans bedrifter. Han er blitt en myte og en legende som ingen nesten tørr å tro på. Historiene om ham blir bare villere og villere og han fremstår som en våpendesperado av de aller sjeldneste. Det er fint å få servert mer av den kule El Marachi, selv om det blekner litt i møte med de to foregående filmene.

Det går på engelsk og spansk
I den første filmen gikk alt på spansk og i den andre gikk dialogen på engelsk. Her mikser de det sammen, men det blir dessverre ikke nok sprit i replikkene. En av de første og største forsøkene her på morsomheter er når Johnny Depps rollefigur, Sands, spør: “Are you a Mexi-can og Mexi-can’t?”. Jeg savner igrunnen mye av humoren her som dessverre famler litt som en mann som har mistet brillene i et rom med dunkel belysning. Her blir kokker drept, og ikke fordi de lager for mye søl, men fordi de ødelegger balansen med for god mat. Og hva er greien med at alt skal gjøres med gitarkasser? I ‘Desperado’ var den actionen man gitarkassene litt kult, her blir det bare litt for dumt.

Begynner for rolig
Filmen begynner litt mer rolig enn de foregående filmene som var litt mer på fra første stund. Til tross for mange stjerner får man ikke helt den godfølelsen som man håper på med en slik film. Man får riktignok en den første actionscenen rundt 20 spilte minutter. Den scenen er derimot okei laget, men ikke noe det lukter så svidd av som man ønsker. Det er vanskelig å lage den tredje filmen i en trilogi, når den andre filmen er såpass bra 'makset' ut ut med tanke på actionscener som man kan få med et slikt enkelt manus og den første filmen leverer en entusiasme det er vanskelig å etterape på megalavt budsjett.

Svak action
Den estetiske volden blir her litt for tradisjonell action, og det hadde ikke vært noe i veien med det om det hadde sett tøft nok ut, men gjør aldri helt det. Det blir mer hjelpeløst enn kult. Actionen er klippet i stykker og det hele føles for glatt gjennomført. Actionen blir for svak med mange scener der helten bare kan sakte men sikkert spankulere rundt i kuleregnet og plukke ut sine motstandere, (eller riktigere sagt pappfigurer) en etter en. Tempoet er også lavere enn man hadde forventet. Man blir nesten litt søvnig her underveis. Dette fremstår bare som en skygge av de tidligere filmene. Alt er så nedstrippet på nesten alle mulige måter. Selv gitarspillet kunne skapt mer entusiasme enn det jeg opplever her.

Manussuppe
Manuset er en suppe som man raskt ikke klarer å engasjere seg nevneverdig i. Det hjelper dog noe på at dette bygger på handlingen i de to første filmene, men manus har aldri vært disse filmenes styrke, så det hjelper fint lite her også. Det er riktignok noen tvister underveis, men de kommer for sent til at jeg synes de er noe. Selve slutten er heller ikke stort å rope hurra for den heller. Filmen blir dog grei å se, men ikke noe jeg kommer til å hvile mine øyne på igjen.

Oppsummering
Igjen er det overdrevent, men ikke så gøy som man håpte før man satte seg ned med filmen. Det er mange stjerner her, men de klarer dessverre ikke å gi så mye igjen til filmen som de klarte å gjøre i ‘Desperado’. Det er ingen scener som virkelig utmerker seg og dette mangler også den lekne humoren som man fikk i de foregående filmene. Produktet framstår som en eneste lang mølje av en film, helt uten sjel, og en ingen handling å skrive hjem om. Jeg ruller en forsiktig treer på terningen og ber deg heller børste støv av de to første filmene fra det gyldne 1990-tallet med mye mer solid gladvold enn det man opplever her.