Anmeldelse:
Begynner rolig
Filmen åpner med at vi får se en liten fullpakket motorisert lastesykkel som kjører i lav fart i landlige omgivelser på en pen sommerdag. Det er visst en familie som er på flyttefot. Far kjørere mens hans to små døtre sitter på lasteplanet under et skrivebord. De er snart fremme og får en liten karamell som oppmuntring for den lange reisen de har tilbakelagt. Når de kommer frem, hilser de på naboene sine og ber dem stikke innom dem en tur å hilse på dem når de har tid. Jentene synes det er kjempefint der de har flyttet til, men de synes at huset ser litt skummelt ut. De blir også imponert over det gigantiske kamfertreet som de kan se fra hagen. En film for hele familien
Dette er en film for barn i alle aldre. Denne filmen får meg til å tenke tilbake til barndommen. Jeg hadde da veldig livlig fantasi og elsket å utforske alle nye steder jeg var på. Og spesielt gamle bygninger var ekstra kule. Her får vi se at de to jentene flytter ut til et gammelt hus på landet. Og de treffer på mye mer enn det jeg noensinne hadde drømt om på mine oppdagelsesferder i barndommen. De får se sottroll i det de entrer huset for første gang og andre
rare skapninger etter hvert. Miyazaki er åpenbart en filmforteller
Ut i fra denne stemningsfulle begynnelsen som raskt avslører at det finnes noe overnaturlig, tenker man at det ikke er lett å se hvor dette tar veien. Det er nettopp dette jeg liker så godt med Hayao Miyazakis filmer. Det er mannen som står bak andre fortryllende filmer som ‘Prinsesse Mononoke’ og ‘Chihiro og heksene’. Han får oss til å sette fart på fantasien og fremkaller vidunderlige magiske scener på en måte jeg sjelden ser hos andre filmskapere. Miyazaki er åpenbart en filmforteller av rang og det får han vist her til det fulle. Japansk åndelighet
Japanerne har en livlig fantasi og deres åndelige hverdag er fult av Guder for alt de ser rundt seg. Det ser vi også spor etter i Hayao Miyazakis filmer. Her lærer vi at man skal ha respekt for naturen og alle kreftene som finnes der. For min del plager gjør dette bare at det blir ekstra japansk krydder i filmen. Blanding mellom ‘Alice i Eventyrland’ og ‘Drømmen om Narnia’
Filmen utvikler seg til å bli en noe mer fantastisk historie som kan minne om en mer koselig blanding mellom ‘Alice i Eventyrland’ og ‘Drømmen om Narnia’. Karakterene er også svært sjarmfulle med alt fra den søte lille minstejenten Mei som nesten ikke er redd for noe, den livlige storesøsteren og den barnslige faren som ler høyt når han er redd for å få redselen til å forsvinne. Topp kvalitet på tegninger og animasjon
Alt fungerer perfekt i denne filmen. Dette er en barnefilm som man skulle ønsket å også oppleve som liten, men det er også såpass mye minneverdige øyeblikk som gjør at en animasjonselsker også lar seg bøye i støvet av beundring for det denne filmen har å diske opp med. Kvaliteten på tegninger og animasjon er som alltid på topp i Hayao Miyazakis filmer. Jeg liker godt hvordan ting ser ut her og særlig de søte fantasifulle store og små vesenene i en film som viser det beste Animesjangeren har å by på. Man glemmer aldri møtet med den gigantiske godlynte Totoro. Det er nok ikke for ingenting at Totoro er blitt en del av Studio Ghiblis logo. Oppsummering
For å oppsummere så drar alle de fredfulle koselige skapningene opp det som ellers er en enkel historie til å bli noe helt spesielt. Her får man alt fra spenning, mystikk og til koselig varme. Dette kan konkurrere med alt som lages alla 2014 og det til tross for at filmen er laget på det glade 1980-tallet. Man skjønner hvorfor dette er en barnefilmklassiker. Man blir mildt sagt varm om hjertet når rulleteksten setter inn og man får mest lyst til at filmen skulle vare enda lengre mens man nynner på den ‘catchy’ sangen ‘To Toro Totoro’. |
5.4 av 6
