Sara Philips er en ung kvinne. Hun er blitt presset til å smugle 2 kg heroin inn i Norge fra Pakistan av narkotikaspaner Ted Hansen. Sara blir nå involvert i et høyt spill for få tatt narkotikaligaen og de som står bak. Ligaen slipper uheldigvis unna, og Sara må søke tilflukt i en gammel leilighet i Oslo. Ted innleder et seksuelt forhold til Sara. Ted Hansen fortsetter med å forsøke å knuse narkoligaen, som smugler og selger heroin. Det blir en kamp mot politisystemet, og han blir også til stadighet satt på prøve av forbrytere som har sluppet unna...

Filmen åpner med at vi får se en travel gate i Karachi i Pakistan. En kvinne går inn noen sidegater og leter etter en mann som holder på å måle opp en forsendelse med narkotika. Hun kommer ut med en koffert med narkotika i den doble bunnen. Hun har så kontakt med en norsk nakospaner. Alt er klart før hun tar med seg kofferten til Norge. Hun gjør som hun har fått beskjed om. Spaneren skygger henne. Men politiet stopper henne etter hvert. Spaneren forsøker å få henne fri.

Det er et spennende plot for en film. Narkotika har jo vært hodebry for en rekke politispanere opp igjennom historien. Det er narkotikadritten som forpester samfunnet. De ansvarlige slipper som regel unna, mens de lavere dealere må sone straffen for at baronene skal tjene fett uten risiko. Her får vi se en ung kvinne som blir presset opp i et hjørne. Hun skal føre narkotika inn i landet, men ting går ikke helt etter planen. Det viser seg at metoden som spaneren har brukt for å føre narkotika inn i landet på er ulovlig og de kan derfor ikke knipe mannen som tar i mot stoffet. Vi får se at ting langt fra er enkelt i dette nådeløse spillet om den hvite dritten.

Regissør Oddvar Einarson debuterte med filmen ‘X’ i 1986. Men i sammenligning til X som var et interessant kunstnerportrett som lekte med både stil og form, er dette mer rett frem. Karachi er mørk i både tema og gjennomføring. Einarson forsøker å dramatisere rundt en narkotikaring. Jeg hadde sett for meg på forhånd at filmen skulle være mer spennende enn det den faktisk er. Det er synd at man skusler bort et spennende konsept som dette på denne måten. Dette er nesten like mørkt som Erik Gustavsons ‘Blackout’, men føles som en helt annerledes greie som ikke treffer like bra. Filmen famler som også spaneren gjør i mørket. Einarson skal ha for forsøket på å skape noe annerledes, men dette er dessverre ingen innertier. Det hele blir for lavmælt og litt småkjedelig. Man føler ikke at filmen slipper helt inn til deg. Filmen er ikke dårlig laget, bare med lite engasjerende handling. Skuespillet er i alle fall solid. Særlig av Amanda Ooms som gjør veldig mye av denne filmen og løfter den litt opp.

Denne filmen kunne med fordel hatt mer thriller og mindre drama. For min del synes jeg nok dramaet var alt for lite spenstig. Jeg kjenner at jeg ikke bryr meg katten om noen av karakterene i filmen. Filmen skal dog ha for at den ikke skiller seg litt ut i norsk films univers, men der stopper også rosen for denne filmen. Det kan føles som om handlingen blir litt tung for folk flest om man ikke klarer å leve seg skikkelig inn i rollefigurenes situasjoner. Det er ikke slik at om man skildrer folk som sliter, så blir det automatisk dynamikk i filmen. Realismen i filmen er ganske grei, men det hele blir litt for stillestående. For meg ble dette en litt for grunn historie i en film som kunstnerisk sett bommer på å underholde.