Dette handler om en liten gutt ved navn Sondre som blir venn med et merkelig gullfisklignende vesen som han kaller Ponyo. Hennes største ønske er å leve sammen med menneskene med den gutten hun elsker. Hun blir brakt tilbake til havet igjen mot sin vilje, og hun setter igang voldsomme krefter for å finne igjen sin elskede menneskegutt, Sondre. Med sine krefter setter hun hele verden i fare. Sammen må Ponyo og gutten gjøre det rette...

Åpner med at vi tar et dypdykk ned i havet
Filmen tutes i gang ute på det travle båtrike havet. Under overflaten yrer det av liv. Fiskene ser etter mat og manetene stimer sammen i skjønn harmoni. På bunnen står det en båt med en kar som står på dekk i en luftboble og drypper ut dråper som skaper liv og farger. Hele havsekvensen som vi følger før noen har sagt et eneste ord er bare svært vakker. Så får vi se en menneskelignende liten skapning svømme ut av en luke i båten. Det er en liten havjente kledd i rosa. Vi får se en tråler som fanger alt den komme rover på bunnen av sjøen. Den vesle jenten i rosa blir anget av trålen og blir fanget i en glassdings. Hun får såvidt svømt ut av trålen. Og mens vi skuer det hele får vi en strålende vakker operarøst som velter ut av sin stemmeprakt. En liten gutt finner henne i strandkanten og tar henne med opp på land til familien sin.

Den lille havfruen
Filmen er løst basert på H.C. Andersens eventyr ‘Den lille havfruen’. Jeg har jo sett ‘Den lille havfruen’ fra før i Disneys versjon fra 1989 og elsket den, men dette er virkelig noe helt annet. Her har Miyazaki virkelig lekt seg med eventyret og laget det til hans eget. Havfruen er ikke slik man ser for seg en tradisjonell yndig sjel. Hun er blitt gjort mye yngre og enda mer uskyldig i sin fremtoning. Eventyrets ramme er likevel beholdt. Det vil si at en havfrue som ønsker å bli menneske fordi hun elsker en gutt. Men bortsett fra dette elementet, var dette en historie som man så helt hvor skulle underveis. Den lykkelige slutten er jo kanskje uoverkommelig i et slikt eventyr, men bortsett fra det, følte jeg at dette var ganske lekent.

Mesteren Miyazaki leverer igjen
Ponyo er en utrolig søt film uten sidestykke. Men selv om filmen er ganske fin å se, føler jeg kanskje at den er blant de svakeste av Hayao Miyazakis filmer, selv om den aldri er i nærheten av å være dårlig. Det sier litt om Miyazakis filmografi som er helt uten sidestykke. Uansett regissør er det ikke noen som har levert like stødig gjennom alle filmene sine og over så mange år. Selv ikke gigantiske navn som Stanley Kubrick, Steven Spielberg eller Lars von Trier har klart helt det samme mesterstykket. Man merker også at Miyazaki har vært involvert i prosjektet som er fult av animasjonsmesterens særtrekk. Her finner vi masse fantasifulle verdener og skapninger til lands og særlig til vanns. Den undersjøiske herskeren er karismatisk og mystisk. Ingen er dog ikke rendyrket onde, og man fokuserer på det sympatiske ved hver karakter. Miyazaki klarer å styre skuta med stø kurs og har bra fremdrift i eventyret selv om ting kan virke litt naivt på overflaten. Det blir spennende konflikter i møtet mellom to barn som velger hverandre for dem de er og resten av verden som må ta konsekvensene av deres utradisjonelle møte.

Eventyr, miljøvern, kjærlighet og menneskelighet
Tematikken er interessant med ting som fortoner seg fra miljøvern til rein menneskelighet. Kjærlighet står også sentralt i filmen, men ikke den man først og fremst tenker på som mellom mann og kvinne. Her er det trukket lengre og mer som reint vennskap og at man bryr seg om hverandre. Eventyret er også stilig konstruert, selv om dette mest er beregnet på barn mer enn voksne. Denne gangen er det havet som er utgangspunktet for eventyret, og også denne gangen står respekt for naturen sterkt i filmen. Man får en magisk reise ned i havet og opp på land igjen. Man får en merkelig blanding av elementer her. I tillegg til litt eksperimentell Miyazaki, fikk jeg litt flashback til blant annet Cocoon underveis med de gamle som ble sprekere av å bade i basseng med merkelige kokonger i.

Oppsummering
For undertegnede sin del, var jeg litt skeptisk til filmen i begynnelsen, men ble mer og mer overbevist etter hvert. Dette er en veldig flott animasjonsfilm der fantasien har fått frie tøyler. Det er spennende å se mangfoldet fra flotte alle mulige slags sjødyr, store stormbølger, magiske vesener og andre eventyrlige fenomener på fint Miyazakisk vis. Jeg elsker de håndtegnede sjarmfulle tegningene. Ponyo er så herlig naiv og rører ved hjertet ditt med sitt herlige vesen. Men til tross for mye eventyr liker jeg bedre Miyazakis filmer når mystikken drar på litt mer og at det kanskje er enda litt mer for de voksne å engasjeres over. Ponyo var likevel en solid film som man også kan ta med de minste barna på uten at ting blir for skummelt. Her var det mye sjarme og når rulleteksten setter inn så får man en herlig sang der en liten jente synger med all sin innlevelse om Ponyo på fengende vis.