Anmeldelse:
Begynner hardt Filmen begynner en morgen på et mørkt svært shabby rom. En ung herjet dame våkner og setter seg opp i sengen. Like etter slår hun på lyset og kjæresten våkner og spør om det er han som har laget den kraftige blåveisen. Hun svarer kontant at hun ikke har for vane å slå seg selv. Han husker ikke hva som har skjedd, men tror de har kranglet igjen. Han våkner til livet og spyr i vasken og sier at hun ikke må bråke meg ham når han har bluss på lampen. Han sier at det er fordi han er glad i henne at han reagerer og det må hun få inn i skolten, ellers må han banke det inn. Han banner og klager over at han er så lett å provosere. Hun synes at det må greit å synes synd på seg selv fordi en slår andre. Han svarer med en ny knytteneve i trynet hennes. Ida må med andre ord lide for kjærligheten. Sukesess i både bok og film Filmen er basert på en selvbiografi bok utgitt i 1982 med samme navn som filmen. Boken er skrevet gjennom pseudonymet Ida Halvorsen. Boken ble en stor sukess og filmen like så. Filmen klarte det mesterstykket og spelte inn 1,5 millionar kroner bare den første uken. I norsk filmhistorie ble filmen den største norske filmsuksessen på 1980-tallet før Veiviseren. Narkotika er noe dritt Jeg har alltid vært en stor motstander av narkotika. Det bringer så mye dritt med seg og tar bokstavelig talt livet fra folk som bruker det. Jeg har også hørt at rusen er så sterk at man ikke kan tenke seg hvordan det føles på kroppen, og det er kanskje grunnen til at det er så lett å havne utpå igjen når man har vært narkoman før. Hovedpersonen Ida vet at hun sitter midt i gørren, og hun vet at hun vil ut av det, men hun vet ikke hvordan. Slike filmer som dette er jo ogs med å sette søkelys på narkotikaproblemet og virker på meg svært prevantivt. Dårlig barndom Barndommen til Ida er også sterkt preget av foreldre som ruset seg og høy festfaktor i hjemmet. Slikt er veldig hjerteskjærende å se på. Unger skal ikke ha det slik. De skal ha det trygt, godt og ikke være i nærheten av rus på noen måte. Når Ida vokser opp blir hun fanget i rusen av stoffet. Hun lever i en boble av simpel rus og meningsløshet sammen med de andre som er i samme båt som henne. Det er ikke bare å slutte tverdt, man klarer det ikke alene. Hun forsøker å drikke alkohol istedet, men finner raskt ut at ikke det er det samme. Hun trenger et skudd for å funke skikkelig. Solid produksjon Filmen Hard asfalt var et tidlig innblikk i rus- og prostitusjonsmiljøet i Oslo. Historien i filmen er bra troverdig og ligner på den virkeligheten man har sett gjennom masser av dokumentarer fra narkotika. Man blir følelsesmessig engasjert i filmen. Tenk at folk kan ha det så jævlig. Det er også en hviss dose humor i filmen underveis. I et slikt seriøst drama som dette skal man ikke ha for mye av det før troverdigheten går ut av filmen. Men heldigvis balanserer all humoren seg innenfor det man kan tålerere av en slik film. Det er mye mørke skildringer i filmen av den grunn av at det er mye i nattestimer ting skjer på gaten. Alt ser litt skittent og autentisk ut slik baksiden av gaten ser ut. Filmen oser av 1980-tallet både i uttrykk, klesstil og musikk. Gjennomført jævlig Filmen er veldig rå og frisk. Man blir med på litt av en reise inn i det triste og brutale narkohelvetet. Her får vi se at alle penger går til rus. Det blir ikke mye som går til vanlig mat, for som kjæresten til Ida sier: ‘Det er mye mat i god drikke’. Skuespillet er strålende. Kristin Kajander spiller svært stødig i hovedrollen og Frank Krog viser seg som en troverdig farlig alkoholiker. Vi får også noen stilige psykedeliske scener i det vår Ida får abstinenser og ser syner når hun forsøker å avvende seg. Mye er på plass i filmen og man ser at regissør Sølve Skagen øser ut av sin filmkunskap for å få dette til å fremstå så hardt som mulig. Hele filmen oser nemlig av Hard Asfalt. Alt er så gjennomført at man blir litt stum av resultatet. Konklusjon Dette er både sterkt og flott filmatisk sett. Jeg liker utgangspunktet at vi får en kjærlighetshistorie mellom to slitere fra hver sin kant i rusmiljøet. De strever for å få kontroll på livet sitt. Noen ganger klarer de til og med å holde seg ‘streit’. Det går også så langt at Idas kjæreste Knut tar seg ærlig arbeid og lover ungen at den aldri skal se faren sin full. Man kan vet liksom ikke helt hvordan dette vil utvikle seg og ende til slutt. Dette er så langt fra den kjærlighetsfilmen man vanligvis får og danner med det et svært interessant utgangspunkt for en solid men jævlig film. Filmen fungerer som et hardt slag i magen. Det er vanskelig å holde seg uberørt etter slik forestilling som denne filmen byr på. |