Zorg er en altmuligmann som jobber som vedlikeholder på en rekke strandhus. Han lever et stille og rolig liv hvor han arbeider flittig om dagen og skriver en del på fritiden. En dag kommer tilfeldigvis Betty inn i livet hans og snur hans tilværelse helt å hodet. Hun er en ung, vakker, vill og uforutsigbar kvinne. De blir vilt forelsket i hverandre, men Bettys oppførsel begynner å komme ut av kontroll. Zorg ser kvinnen han elsker sakte men sikkert bli gal. Klarer kjærligheten seire?

Åpner med elskov
Filmen åpner med lirekassemusikk som stilner i det vi ser et par ligge å elske på en seng med Mona Lisa hengende over seg. Dette er forøvrig en av en av filmhistoriens lengste og mest omtalte samleiescener. Det har seg nemlig slik at de gjør det på ekte, som er svært uvanlig kost når man snakker om vanlige spillefilmer. Slikt pleier skuespillerne ikke å gå med på, og er å flytte en grense. I Frankrike er man svært frisinnet. I Skandinavia er det nesten bare Von Trier som flytter slike grenser.

Stor kjærlighet
Zorg hadde bare kjent Betty i en uke. De lå med hverandre hver natt, men så kom uværet. Det vil si at Bettys ville sinne kommer til overflaten. Hun flyr i flint over den minste ting. Hun kutter opp en mann med et barberblad, heller rosa maling over huseierens bil og skubber ham ned fra verandaen. Men hun er svært sjarmerende og særdeles vakker når begeret ikke flyter over for henne. Zorg er den som jobber for å dekke over hennes flauser. Han ser ut som en krysning mellom norske Frank Krog og amerikanske Adrien Brody. De er ganske frisinnet og åpenbart svært forelsket.

Vakker regi
Regien er svært solid med Jean-Jacques Beineix sittende i regissørstolen. Han gir oss en film fylt med dramatikk og lidenskap. Det er åpenbart at Beineix prøver å fange ung kjærlighet på film på sitt mest vakre. Han har heller ikke prøvd å lagt skjul på noe. Filmen er full av elskovsscener og andre scener der vi får se veldig mye naken hud, uten at det glir over i pornoland av den grunn. Dette er vakker kjærlighet som ikke temmes igjennom filmen.

Damper av lidenskap
Fotoet er veldig flott. Her får man storslåtte solnedganger, pene solrike dager og dampende varme netter. Vi befinner oss på landsbygden et sted i Frankrike. Alt er veldig idyllisk og det skaper et fint bakteppe for filmen. Vi får også etter hvert se småbylivet. Filmen damper av ung kjærlighet og siger fremover i et behagelig tempo.

Typisk fransk film?
Jeg har ikke sett så mange franske filmer, men denne føltes litt typisk fransk forførerisk filmkunst. Filmen handler nesten ikke om noe i det hele tatt, men det gjør ikke så lenge filmen klarer å formidle det vakre forholdet mellom denne unge fortvilede mannen og den temperamentsfulle damen som tar seg bra ut i lite klær. Dette er fransk film med både dramatikk og en stor porsjon lidenskap. Filmen er frekk, frisk og freidig. Det er også litt lett komedie i filmen som gjør at den fremstår som en liten sjelden sjarmbome.

En spesiell film
Jeg så "director's cut" som varer omtrent tre timer. Det er en time lenger enn originalversjonen. Det er klart at det føltes som litt lenge og det er ikke hele tiden at man føler seg like underholdt, men i det store og det hele er dette en frisk affære. Etter hvert sentrerer filmen seg mer og mer om Bettys ustabile mentale tilstand. Zorg blir vitne til at galskapen begynner å ta overhånd. Denne galskapen er noe som gjør at denne filmen skiller seg litt ut fra andre dramatiske kjærighetsfilmer. Det er også svært friske farger i filmen som er med på å skape et lekkert visuelt utrykk. Filmens tittel ‘Betty Blue 37,2 grader om morningen’ hentyder på temperaturen en kvinne har under eggløsningen.

Konklusjon
Filmen fikk en voldsom suksess i hjemlandet og ble selvsagt et hett diskusjonstema verden over av mange grunner. Jeg kan skjønne hvorfor denne filmen ble elsket av både kritikere og publikum. Det er fordi den forsøker å beskrive den uberegnelige kjærligheten som får en til å gjøre de rareste ting. Her fr man beskrevet et forhold mellom en mann og en kvinne som egentlig får det mest til i sengen og strever med å finne kjærligheten i hverdagen ellers. Dette blir en rørende forestilling etter hvert som man skjønner at Betty begynner å bli mindre og mindre tilregnelig og Zorg ikke klarer å slutte å elske den gale kvinnen. Man får også en scene som er åpenbart inspirert av Gjøkeredet, uten at jeg skal avsløre hvilken. Når slutten setter inn føles det som man har vært med på en følelsesreise gjennom galskap og kjærlighet.