I 1908 sender keiserinnen bud etter Prinsesønnen Pu Yi for å tre til som ny keiser i Kina når hun dør. Han er bare tre år i det han blir innsatt som keiser for det tusenårige riket. Lite viste han om at verden var i endring, og at det ikke vil gå ubemerket på selv også en stor nasjon som Kina. Vi får snart se at det ikke bare er et enkelt liv å skulle være Kinas siste keiser...

Keiseren blir tatt til fange
Filmen begynner i 1950 i Mancuriet ved den kinesisk-russiske grensen. Et tog ankommer med en rekke krigsforbrytere. På perrongen venter kinesiske soldater som tar i mot dem med instrukser om å bevege seg til ventesalen, uten å snakke og adlyde vaktene. De som ikke samarbeider vil bli straffet. En av fangene skiller seg ut. Han er nemlig den tidligere keiseren i Kina. Han stikker inn på toalettet og forsøker å ta selvmord med et barberblad.

Kina og verden i endring
Dette er en veldig interessant historie. Vi ser at verden forandrer seg og Kina går inn i en ny æra. Keiseren lever et skjermet liv i keiserpalasset i den forbudte byen. Men så innhenter historien også ham gjennom krig og skifte av regimet i Kina. Vi blir vitne til en sterk historie om den lille gutten på bare tre år som blir satt til å være keiser over ett av verdens største land. Det må ha vært veldig rart for den keiseren å være keiser i så ung alder når han bare var barnet. Man ser at gutten ikke forstår helt hva som foregår. Det gjør noe med egoet til en mann å bli keiser i så ung alder. Alt du gjør og sier er lov, men du er dømt til å aldri forlate palasset. Vi ser at keiseren kanskje er verdens mest enslige lille gutt. Men så ender ting seg og han får stempel som krigsforbryter under den vanlige mann i gaten. Denne forvandlingen er det her vi få se sammen med Kinas endring.

Vakker film
Filmen virker dødelig solid hele veien. Man merker veldig godt at dette er en storfilm av dimensjoner på lik linje med de aller største episke klassikerne som eksempelvis Ben-Hur. Fotoet er meget vakkert utført og sammen med scenografien og kostymene blir det som blir presentert i bildet alltid storslått og tidsriktig. Keiserpalasset i Kina er et imponerende bygningskompleks og lager et unikt bakteppe for denne viktige biografifilmen. Faktisk var det slik at første gang man åpnet palasset for offentligheten var med denne filmen. Før det hadde keiserpalasset vært skjult for verden.

Stor produksjon
Filmen er en samproduksjon mellom Kina, Storbritannia, Frankrike og Italia. Alt er svært troverdig fremstilt i filmen. Men talen burde dog vært mer på kinesisk. Det er litt rart at man snakker engelsk i filmen og ikke kinesisk i keiserpalasset. Man for dog noen strofer med kinesisk underveis i forskjellige settinger. Filmen veksler med å fortelle historien kronologisk og vise scener fra da keiseren blir tatt til fange som krigsforbryter i 1950-årene. ‘Den siste keiser’ ble innspilt i Kina mellom 28. juli 1986 og 30. januar 1987. 19 000 statister ble benyttet, hvorav mange fra den kinesiske hær.

Godt tatt i mot
‘Den siste keiser’ ble også svært godt tatt imot av hele filmverdenen. Den gjorde også rent bor under Oscarutdelingen i 1988. Der fikk mottok filmen hele ni priser blant annet for beste film, manus, regi, foto og musikk. Regissør Bernardo Bertolucci gjør her sin kanskje beste film i karrièren. Italienske Bertolucci viser at han er å regne med når man skal fullbyrde et slikt stort prosjekt som denne filmen begir seg ut på. Filmen skildrer omtrent hele livet til Kinas siste keiser og det er et liv som egner seg svært godt på lerretet. Vi får se, barnet, keiseren, playboyen, fangen og den ydmyke kineseren. Man finner knapt liv som har så store opp og nedturer som livet til Pu Yi.

Konklusjon
Filmen er allerede en klassiker og gir en menneskelig fremtoning av Kinas siste keiser. Dette er en glimrende film og en interessant historietime fra det fjerne østen. Det er vanskelig å ikke la seg rive med av denne filmen. Slutten på filmen er også svært vakker. Det er nesten ikke mer å si enn at du bør få med deg denne filmen om du ikke har sett den.