Filmen begynner i det dykkerne Brick og Gunnar sitter i trykkammeret for å bli klar til å dra hjem fra jobb. De spiller poker og koser seg i en lett og ledig tone. Etter at de slipper løs fra trykkammeret lekeslåss de på vei opp trappene til helikopterlandingsplassen. I mens et annet sted skjer det noe med en oljerørledningen. Oljeledningen er stengt og de sender ned en miniubåt med kamera for å sjekke hva som er galt. Det viser seg at en trål har satt en av oljeventilene ut av sving og det koster selskapet 2 millioner kroner i minuttet i upumpet olje. Alt er bare 95 meter under havoverflaten og skal bare være en lite rutineoppdrag. Det betyr at det ikke blir noen ferie på dykkergutta ennå. Gutta blir lovet at det hele er en formalitet og bare skal ta fem minutter, men det viser seg å bli langt mer dramatisk enn først antatt...

Pioner vs Dykket
Denne filmen minner litt om norske Pionér fra 2013. Også her er det snakk om en norsk thriller om Nordsjødykkere. Men i ‘Dykket’ har filmskaperne rendyrket historien mer slik at ting handler mer om det man forventer på forhånd. Med andre ord foregår dramaet og spenningen seg på havets bunn. Som i Pionér ser vi at miljøet er bra autentisk og dialogen går på både engelsk og norsk. Det vil si at det formelle foregår på engelsk, i mens det personlige foregår på norsk mellom dykkerne. Om du ikke likte at Pionér foregikk mest på land, kan du glede deg mer over denne filmen som er mer i tråd med hva man kunne forvente av Pionér.

Overraskende underholdende
Jeg husker første gang jeg så denne filmen. Da tok den meg rett på senga. Jeg hadde ikke forventet at en norsk film actionthiller fra slutten av 1980-tallet kunne være så spennende og underholdende som dette. Det hele begynner litt rolig, men så blir det hele skrudd mer og mer til. Vi får se at det ikke er bare, bare å være dykker. Man blir nesten litt ille berørt under dramaet på bunnen og i dykkerklokken. Om man har klaustrofobi er dette ikke en film man bør se sånn helt uten videre. For min del satt jeg innimellom og klamret meg fast til armlene på stolen. Dette er innimellom verre å se enn de fleste skrekkfilmer. Det blir ikke bare en kamp for å holde på livet, men også en kamp for å holde galskapen unna. Man får i alle fall svært stor sympati for disse dukkene.

Solid film for sin tid
Manuset og regien er meget god. Alt er fremstilt så solid som det kan bli under et norsk budsjett på denne tiden. Med andre ord føler jeg dette er en litt undervurdert norsk film. Man er jo flink til å nevne Orions Belte, men sjelden eller aldri hører jeg Dykket bli brakt frem i lyset. Men i denne anmeldelsen slår jeg virkelig et slag for denne filmen, som ikke er like genial som Orions Belte på sitt beste, men Dykket er bedre mot slutten enn Orions Belte. Skuespillet er også glimrende utført i Dykket av en av norsk films stødigste skuespiller i gjennom en årrekke. Jeg tenker selvsagt på Bjørn Sundquist. Han spiller skjorta av de fleste skuespillere. I andre roller finner vi også en del andre kjente norske fjes om Eindride Eidsvold, Sverre Anker Ousdal og Nils Ole Oftebro.

Konklusjon
Dykket bærer litt preg av å være fra 1980-tallet i både bilde, lyd og zynthmusikk, men det er bare litt av sjarmen. Her er det høy helikopterføring og lite oksygen. Filmen er også regissert av Tristan de Vere Cole, regissør for den engelske versjonen av Orions Belte og en del episoder av kultserien ‘Doctor Who’. Man merker at dette forsøker å surfe på bølgen av norske spenningsfilmer som prøver å formes inn i et mer internasjonalt spor. Det at man også får engelsk tale i filmen, var kanskje et forsøk på å slå igjennom internasjonalt også. Dykket er en meget spennende ‘kappløp med tiden’-film, selv om den ikke lar noe være opp til fantasien.