Jacques Mayol er en gutt og liker å fridykke i havet. Det gjør også den noe eldre gutten Enzo. De konkurrerer litt om hvem som kan hente opp de mest verdifulle objekter. Men de mister kontakten da Jacques mister faren sin i en dykkerulykke i Hellas på midten av 1960-tallet. To tiår senere er Jacques Mayol blitt en eksepsjonell dykker med utrolige evner. Han kan dykke til dybder som aldri før er nådd og det uten oksygen. Enzo vil konkurrere mot Jacques og utfordrer ham til dyst, om å dykke til større og større dyp. For Johanna er det hennes sterke kjærlighet til Jacques som bringer dem sammen, selv om hun vet at hjertet hans alltid tilhører havet...

Havet og gutten som elsket det
Havet virker endeløs og mektig der vi flyr over havoverflaten som glinser av solstrålerefleksjoner. Vi blir med langs de store klippene som omkranser havet. En gutt kommer løpende ned på klippene og skuer ut over havet, før han hopper i det. Han har med seg svømmeføtter og dykkermaske og begynner å svømme rundt blant alle fiskene. Vi får et vakkert der vi ser gutten fra bunnens perspektiv, der han svømmer på toppen. Etter hvert dykker han også ed til bunnen der det yngler av liv. Han forsøker å mate en stor fisk.

To gutter med lidenskap for dykking
Litt etterpå når gutten kommer tilbake til den greske landsbygden, får han vite at noen av gutta i byen har funnet noe som glimter på bunnen ved kaien. De løper som besatte ned til havnen der de begynner å krangle om hvem som får dykke ned å hente opp det de tror er en mynt. En av de største gutta får jobben, da de andre ikke tør å si ham i mot. Den store gutten henter mynten og får beholde den. Vår gutt venter til de andre har dratt, så dykker han etter noe annet som lyser som viser seg å være laget av gull.

De to rivalene
Enzo er den brautende, brutale, og med en svært høy selvsikkerhet om at han er totalt uslåelig. Jacques er strake motsetningen. Han er både naiv, følsom og elsker havet. Enzo dyrker kun seg selv, men han forstår Jacques dragning mot havet. De lever begge i et merkelig vennskap og kjenner hverandre ut og inn. De konkurrerer stadig om hvem som kan gå dypest. Enzo er et konkurransemenneske som pusher seg selv med sine ferdigheter, mens følelsemennesket Jacques bare har en helt egen filosofi der han forsøker å leve i harmoni med havet. Og mellom de to rivalene befinner Joanna seg. Hun er hodestups forelsket i Jacques, mens han bryr seg mest om havet og Enzo kjører sitt helt eget løp.

Besson viser at han er en filmskaper å regne med
Den franske superregissøren, Luc Besson (‘Leon’ og ‘Det femte element’), står bak både regien og manuset til filmen. Det er også et herlig konsept for en film å ta for seg havet. Jeg liker godt det at filmen skaper en vakker atmosfære, med en historie som beveger seg litt på grensen til det menneskelige. Det at dykkerne kan holde pusten i det uendelige og har tilegnet seg en teknikk som blant annet er kjent hos delfinene. Dette er både kunstnerisk og underholdende på samme tid. Det hele er lagt opp som et drama med ingredienser som kjærlighet, konkurranse, lidenskap for dykking. Man merker at Besson har mye personlig krutt å komme med i prosessen å lage denne storstilte dykkefilmen. Jacques Mayol som filmen baserer seg på er også en virkelig person og har dominert dykkermiljøet i en årrekke som den absolutte ener.

Blått og flott
Filmen begynner i sort hvitt de første 14 minuttene. Fotoet er veldig flott hele veien. Alt er sy idyllisk og havet er som tittelen antyder både stort og blått. Vi får en episk skildring av havet og alt det har å by på. Besson har også valgt å legge et blått filter på selve filmen. Det gjør at alt fortoner seg som en svært rolig og fin balanse i filmen. Musikken er også ekstra episk den også og den setter os i den riktige stemningen hele veien. Eric Serra viser seg som en meget solid komponist og klarer å avle frem variert musikk til hver eneste scene. Man får alt fra storstilt synthmusikk til herlig funk og og lidenskapelig jazz.

Konklusjon
Filmen skiller seg bra ut i mengden. Dette er en mektig filmopplevelse. Det er noe eget å bli med ned i det rolige og stille havdypet. Alt er presentert på en solid måte som gjør at man mildt sagt blir engasjert i det man tar del i her. Det er også en litt frisk humor som er med på å piffe opp dramaet underveis. Noen kan kanskje mene at man tøyser litt for mye i ‘Det store blå’, men ingen skal ta fra denne filmen at den forsøker å totalt underholde og bergta oss seere. Slutten er også svært estetisk vakker med masse kule scener som drømmescenen med sengen nede i det blå vannet. Det er også masse innslag av delfiner i filmen og hovedpersonen blir også sammenlignet med en delfin. Skuespillerne gjør også en bra innsats med Rosanna Arquette, Jean-Marc Barr og Jean Reno i spissen.