Anmeldelse:
Rikmannstema
Filmen bygger på en roman av F. Scott Fitzgerald med samme navn som filmen. Jeg har ikke lest boken, så kan ikke uttale meg om den, men har fått med meg ‘remaken’ av filmen, som var grunnen til at jeg også plukket opp denne første filmen. Temaet er tapt kjærlighet, klasseskille og playboytilværelse på første klasse. Vi kommer inn i en verden der fester er ville og dyre og champagnen flyter som vann fra fontenen. Filmen omtaler en tid hvor det var utenkelig at jenter giftet seg nedover på rangstigen. Om man var født rik, så giftet man seg rik, og noe annet var uhørt. Begynner trått, men har noe ved seg
Introduksjonen av filmen er svært lite spenstig med drepende kjedelig fotoarbeide og med en traust stemme som synger om at han ikke vet hva han skal gjøre. Men når man setter seg ned med resten av filmen er det noe der som tiltaler en litt. Jeg liker stemningen i filmen. Denne Nick Carraway er en mann som introduserer oss og forteller historien om det som skjer her. Han er en mann som kommer i mellom Gatsby og hans affærer. Han får også et spesielt forhold til den mystiske Gatsby og har et forretningsmessig forhold til familien Buchanan. Det tar også lang tid før vi kommer inn på denne Gatsby. Overdramatisk skuespill
Det hele blir litt for overdramatisk til tider. En del av skuespillerne overspiller litt for mye og det blir litt slitsomt å se på dem i lengden. Rollefigurene er kanskje litt stive og karikerte som om dette var en murstein av en teaterforestilling. Jeg synes heller ikke man treffer godt på humoren i filmen heller og jeg vil tro at mange nok vil synes dette ble alt for kunstig og for lite appellerende. Det gjør ikke situasjonen bedre av at filmen varer i lange nesten to en halv times spilletid. Redford leverer greit i sin rolle
Robert Redford er dog karismatisk nok til å fylle rollen som Gatsby. Han er jo pen som få og selv om han ikke gjør en av sine beste roller så er ofte scenene rundt Redford filmens styrke. Redford har bra sjarme, men denne filmen blir aldri helt den klassikeren som man håper på. Vi har sett bedre romantiske dramaer fra ham i blant annet ‘Mitt Afrika’ fra 1985 som var en film av et helt annet kaliber enn denne tunge affæren som man får servert her. Oscarnominerte Bruce Dern (Blant annet i 2014) leverer en grei rolle her selv om barten og den slikke sveisen ikke kler ham det grann. Han ser mer latterlig enn elegant ut her og dummer seg nesten ut i sin fremtoning med sin karakteristiske overleppe. Nærme en kalkun
Denne filmen er skikkelig nære en kalkun i sin presentasjon, men den klassiske historien basert på den berømte boken av F. Scott Fitzgerald redder denne filmen såvidt opp av gjørma. Om du ikke forventer deg for mye, så kan det være at dette er en helt ål-right film å se på en blåmandag. For mange vil nok filmen være en obligatorisk oppkjøring til igjeninnspillingen fra 2013. Og da passer det veldig greit å spare det beste til slutt, fordi igjeninnspillingene er et par hakk opp fra denne første filmen som feiler på å virkelig engasjere deg så mye som man ønsker i rikmannsaffærene. Alt for omstendelig
Filmen drøler seg avgårde og man bruker alt for lang tid på å avslutte det hele. Om man hadde klippet filmen ned til mer vanlige 90 minutter, kunne kanskje filmen vært mindre dvelende. Man skjønner alt før det skjer her, og det kjeder meg litt. Slutten har jo faktisk klassikerpotensiale, men alt ødelegges av å være alt for omstendelig. Hvorfor skal alle forsøk på klassikere tikke opp mot tre timer på uret? Jeg setter heller mer pris på filmer som kan kort og presis, og er en film litt lang, så bør det rettferdiggjøres gjennom at man blir underholdt i lengre tid også. Har ikke tålt tidens tann
Tiden har igrunnen løpt fra denne typen produksjoner som fremstår som sirup å se igjennom. Det som er forskjellen på denne filmen og de store klassikerne er at de klarer å holde på illusjonene og overrasker mer i måten de snor seg på. Her er filmspråket veldig trist og kjedelig. Det er nesten ikke noe entusiasme å spore i filmen. Skuespillerinstruksjonene er latterlige og handlingen stamper seg såvidt avgårde. Jack Clayton hadde alle muligheter til å lykkes med denne filmen, med en god historie og et lovende 'cast', men han overbeviser oss aldri at han er en mann å satse på. Produksjonskvaliteten er dog bra på det tekniske, men det hjelper ikke når fotoet er så stillestående og platt at man aldri klarer å imponeres av filmen. Det krever mer av en film enn det man får til her. Oppsummering
Jeg presiserer at jeg ruller et meget svak treer på terningen for en film som var grei å se i lyset av at jeg hadde sett igjeninnspillingen og var nysgjerrig på hva originalen hadde å by på. Det vil med andre ord si at jeg heller kommer til å se Baz Luhrmanns versjon en god del ganger istedet for dette litt trauste kostymedramaet som ikke har helt den samme 'driven'. Leonardo DiCaprio var en glattere og mer intens Gatsby enn Redford og Joel Edgerton hadde mer karakter enn den litt latterlige Bruce Dern som Tom Buchanan. Tobey Maguire er også god på å være en god mann i mengden og en man kan stole på. Igjeninnspillingen har mer gnist i rolleprestasjonene og man underholdes av intrigene. Jeg liker godt alle de små detaljene som gjør filmen mye mer snedig i ‘remaken’. |
3.5 av 6
