Vi befinner oss på 1960-tallet i Greenwich Village. Folkesangeren Llewyn Davis forøker å komme seg opp og frem som soloartist etter at hans musikerkompanjong tok livet av seg ved å hoppe utfor George Washington-broen. Vi følger sangerens ‘enkle’ hverdag. Han lever for kunsten og opptrer så ofte han kan, men strever med å få endene til å møtes. Det er ikke bare lett å både skaffe penger til å leve og fremdeles følge drømmen. Det er heller ikke enkelt når bransjefolka bare ber han skaffe seg en gruppe. Han kan gi opp å reise til sjøs igjen, men Davis er en fighter karer seg rundt i livet som en gatekatt...

Starter med sceneopptreden
Filmen begynner med en lavmælt men flott opptreden på ‘The Gaslight Cafe’ i 1961. En artist fremfører en sår folkesang med mikrofon og en kassegitar. Publikum ser ut til å kose seg. Det at man sitter å nyter en sang fra hovedpersonen før man vet noe om ham gjør at man sitter å undrer litt hvor filmen skal vandre hen. Etter hvert blir man kjent med mannen bak sangeren som ikke er helt slik man ser ham for seg på forhånd.

Nesten som en intimkonsert
Det er alltid kult når Coen-brødrene kommer med ny film. Jeg må si jeg hadde store forventninger til denne filmen etter de gode kritikkene. Så, holdt filmen mål? Joda, det gjorde den så absolutt. Dette var dog noe helt annerledes enn jeg hadde forventet. Filmen er veldig nedpå hele veien. Det gjør at man lener seg litt ekstra tilbake og bare nyter showet. Det er nemlig mye fremføring av sanger underveis og man får nesten litt intimkonsertfølelse i blant. Dette er et solid men litt sært drama om en musikers bohemliv.

Solid håndverk
Allerede fra første stund merker man at dette er en Coen-film. Jeg setter pris på godt filmhåndverk og det leverer virkelig Coen-brødrene. Igjen får man snedige og vakre klippeoverganger som gjør at filmen føles mer magisk enn den allerede er. Det gjør at til og med en T-banetur ser stilig ut. Det er bra masse detaljer her og selv katten får eksponert seg litt i foto og klippearbeidet. Musikk er en viktig del av denne filmen. Coen har det med å verdsette countrymusikk og her får man noe som høres litt typisk Coensk ut i så måte. Vi får selvsagt også servert litt 1960-tallspop.

Coens sære godtepose
Coen stopper aldri å overraske. Gang på gang skaper de noe helt unikt. Å se en Coen-film, er som å åpne en godtepose man ikke vet hva som er inni. Noen biter elsker man, noen biter avfeier man raskt og noen biter gir deg noe du ikke trodde du ville like. Det er i alle fall kvalitet på det Coen serverer, så får man ta kjøpe blandingen eller la være. Det blir også små doser av sort humor underveis som er veldig vanlig i Coen-filmer. Og som toppen på kransekaka så er ikke hovedpersonen særlig sympatisk han heller. Dette gjør at filmen føles litt original og litt merkelig.

Konklusjon
Det er igrunnen litt rart at en så lite handlingsmettet film som dette faktisk underholder deg. Mulig at jeg har sett for mye film og omfavner det jeg synes skiller seg litt ut, som denne filmen så absolutt gjør, men dette skal i alle fall ha pluss for det gjennomførte slitne musikerskildringen. Her får man nemlig den usminkede virkeligheten rundt det å skulle forsøke å lykkes. Her får vi Coen-brødrene tilbake til den mer rendyrkede fokuseringen på å få frem det beste i manuset. Så får det heller være at historien blir litt enkel. Presentasjonen på det litt tamme manuset er gjennomført med presisjon inntil fingerspissene. Det er ikke noe man kunne gjort bedre her uten å forandre manuset. Coen-brødrene gjør det med andre ord igjen slik vi husker dem fra 1990-tallet.