Anmeldelse:
Elektronikkfirmaet med gjennomsnittlige utviklere
Filmen sparkes igang med at lysstoffrøret våknet og garasjeporten åpnes. I bakgrunnen hører vi en stemme som leser inn en beskjed på en telefonsvarer. Der får vi høre at det fortelles om gutta bak et firma som ikke leverer noe i nærheten av noe grensesprengende elektronikk. De sender ut sine produkter til hobbyhackere som tester fars gamle hovedkort.
Kom over filmen tilfeldig
Jeg hadde ikke hørt om denne filmen før jeg så at den fantes under sci-fi-parolen på Netflix. Etter å ha sjekket ut filmen på IMDB og så at ratingen var okei, så gledet jeg meg faktisk til å se noe nytt innenfor hovedsjangeren min. Jeg visste aldri helt hva jeg skulle forvente og startet helt med blanke ark. Det er ikke hver dag man ser en film man ikke vet om før man kommer over den. Snodig begynnelse
Begynnelsen er litt smårar. Vi får se folk som nærmest ikke aner hva de driver med, men som vil lykkes i nå større markeder med sin elektronikk. Alle i firmaet forsøker å virke så smart de kan med å bruke alle teknologiske ord de kan komme på. Det blir mye prat om alt fra superledere til NASA som brukte millioner av dollar på å lage en kulepenn som fungerte i vektløs tilstand, mens russerne løste oppgaven for under en krone og brukte en blyant istedet.
Får mye ut av lite penger
Filmen er laget på et latterlig lavt budsjett på 7000 dollars, men til tross for dette synes ikke dette i filmen og man bryr seg heller ikke om de effektene man ikke bruker. Regissør Shane Carruth har med andre ord klart å bruke kreativiteten på sitt beste og viser at man kan få til veldig mye mye med enkle grep. Man kjøper også samtidig illusjonen om denne rare maskinen som skaper hele det kule konseptet for filmen. Begynner rolig
Primer er dog kanskje noe sær og det er ikke sikkert alle har tålmodighet nok til å komme seg nok ut i filmen der det endelig begynner å bli virkelig spennende. Når denne filmen først tar av så er det ingen vei tilbake. Da suges man mot skjermen. Jeg likte også at filmen aldri forsøker å være pedagogisk eller forklare hva rollefigurene egentlig sysler mer. Man blir presentert for en teknodialog med masser av ting man ikke er hundre prosent komfortabel med, men det gjør ikke så mye da man klarer å sile ut det som betyr noe for handlingen. Kanskje filmen også slutter noe raskt.
Kreativt skrudd sammen med en herlig stil
Filmen følger en er dokumentarisk i sin stil. Vi føler vi er flue på veggen i et elektronikkfirma drevet fra en garasje. Men det er også lagt til overstemmer, annen lyd og musikk, så dette ikke føles helt nakent. Det er også litt småstøy i bildet slik at filmen føles litt hjemmelaget i alle ledd. Også maskinen virker å være noe som er hjemmesnekret. Det er også ingen effekter å snakke om i filmen, men til tross for dette så mestrer man alt man forsøker seg på. Konklusjon
Filmen føles litt tam i begynnelsen. Man vet ikke helt hva man tar del i. Det er mange detaljer i filmen og det hele er meget smart skrudd sammen og utfordrer seeren. Som sci-fi er filmen veldig annerledes enn mye annet jeg har sett. Dette er en meget spesiell film som man må ta for det det er og som gjør sine saker veldig okei innenfor budsjettet. Jeg synes nok ikke filmen var helt en innertier for min del og deler ikke den hele og fulle begeistringen som Sundance-festivalens jurie hadde overfor filmen. Men jeg synes absolutt at filmen var interessant nok og kan være solid nok for det rette publikumet. Jeg ruller en forsiktig firer for en film som jeg langt på vei likte, men som ikke tok den veien jeg ønsket. |
4.2 av 6
