Det hele begynner en snøfull mørk natt på et anleggsområde. Vakten går runden sin med lommelykt. Da ser han noe mistenkelig i snøen. Et slags hvitt stoff ligger å eser og bobler i snøen. Her ville man nok vært litt skeptisk etter dagens standard, men den første intensjonen til mannen er å spørre seg selv hva dette kan være, for så å ta en saftig bit av stoffet i munnen. Til hans store forbauselse smaker stoffet veldig godt. Han er nok den samme typen som spiser rett fra søppelspannene eller rett fra gaten når han finner noe som kan se ut som om det kan friste magen. Og alt som smaker godt, det må i følge hans konklusjon være bra å få i seg, faktisk så godt at han får ideen om å selge stoffet.

I neste scene ser vi en gutt som står opp om natten og tar seg en kikk i kjøleskapet. Der ser han noe som ligner på et yoghurtbeger (med skriften ‘The Stuff’ på) som er veltet. Gutten ser at det hvite stoffet beveger på seg. Her føler man med en gang at noe muffens er på vei, og det der det ut som gutten også har fått med seg. Han forteller sine observasjoner til faren, som ikke vil høre på sønnen og bare vil at de skal legge seg igjen. Like etter får man vite at vakten med lommelykten har klart å lage, selge og markedsføre stoffet som han tilfeldigvis kom over på en anleggsplass. Hvor er mattilsynet tenker kanskje du? Men dette er i USA på 1980, tallet og da hadde man sikkert ikke slikt? Lenge leve kapitalismen og troverdigheten!

Stoffet du ikke kan få nok av
Man får også en herlig reklame for stoffet også med en middelaldrende dame med halvveis mannestemme. Hun forteller i beste sendetid om hvordan hun elsket iskrem, men da hun smakte på stoffet har hun lagt vekk iskremen da det er en ny smakssheriff i byen. Store markedskrefter forsøker å finne ut av hvordan de skal håndtere dette nye superstoffet som med letthet kan utfordre iskremens solide posisjon. De vil kjøpe firmaet som selger stoffet da de ikke lykkes å finne ut av hva det består av. Det er bare det at de som eier og startet firmaet som selger stoffet ikke er til å spore opp. Allerede her begynner vi å øyne store ugler i mosen.

Hvorfor velge denne filmen?
Nå har jeg skrevet for denne sci-fi spalten en stund og tatt for meg noen klassikere og noen filmer jeg ellers har et stort forhold til. Denne gangen tenkte jeg at jeg skulle ta for meg en av de aller første sci-fi-filmene jeg så. Den gjorde et stort inntrykk på meg da jeg så den på TV i ung alder. Lenge hadde jeg en del kule minner fra denne filmen uten å finne ut av hva filmen het eller hvordan jeg skulle få tak i den. Det endret seg for et par år tilbake da filmen på nytt dukket opp i minnet mitt. Etter et kreativt søk på Internett fant jeg endelig frem til filmen og bestilte den fra play.com til en rimelig penge. Lenge har filmen bare støvet seg ned i hyllen min før jeg bestemte at nå er det rom for å teste om mine gode minner fra denne filmen er til å stole på.

Første tanke bringer deg til en stor klassiker
Det første man tenker når man ser filmen er at stoffet må gjøre noe med folk som spiser det. Det er jo nesten helt opplagt. Men helt hva vet man ikke før man har sett filmen. I begynnelsen tenker man kanskje på at dette kan minne litt om 1978-versjonen av ‘Invasion of the Body Snatchers’ der også et mystisk stoff kommer til jorden. Det blir også andre likheter med den nevnte filmen underveis.

Konseptet er eneste lim i denne filmen
Det er mye som skurrer litt med denne filmen i begynnelsen. Alt er liksom alt for opplagt. Det henger riktignok litt mystikk i luften, men det er det. Det leveres heller ikke så veldig gode rolleprestasjoner heller, men det er ikke det man tenker mest på med filmen. Replikkene er også litt småmorsomme, men forsøkene på å være morsom er ikke helt velykkede som eksempelvis når den litt simple mannen som bare kalles Mo fordi når han får spørsmål om penger, han alltid spør etter ‘Mo’ som på engelsk lyder som mer. Men man tenker ikke nevneverdig gjennom rolleprestasjonene i en sånn film. Konseptet er alt som denne filmen har å komme med, og det er faktisk litt kult og godt nok til å basere en film på.

Jason ser faren før faren sin...
Den lille gutten som ser stoffet i begynnelsen er den eneste som stiller spørsmålstegn med stoffet som alle er så gal etter. Gutten, som heter Jason (Ikke til å forveksle med gutten som druknet i Crystal Lake), er den eneste som er litt i nærheten av logisk oppførsel i denne filmen. Man spiser nemlig ikke ukontrollert mat som til og med rører på seg. Som mange overbeviste mennesker så får han et fanatisk forhold til å holde alle andre borte fra stoffet. Han vet ikke at dette er direkte farlig, men han tror at det er det.

Ligner litt på 'The Thing' også
Jeg elsker måten filmen settes igang på. Den bygger bra opp under det litt rare og mystiske konseptet. Det går over 20 minutter inn i filmen før man ser første bevis på at stoffet gjør ting med folk og dyr. En hund som har inntatt stoffet begynner å oppføre seg merkelig. Der bruker man også litt ‘The Ting’-aktige effekter som ikke ser like bra ut som i mesteren John Carpenters regi. Filmen er også faktisk litt å sammenligne med ‘The Ting’ fra 1982, men ‘The Stuff’ oppleves om veldig mye mer B-filmaktig enn den nevnte klassikeren. Jeg skal ikke avsløre mer av likhetene mellom de to filmene, men begge filmene handler om levende stoff eller ting, og det skjer noe med de som inntar stoffet.

Ikke den beste produskjonskvaliteten
Filmen har to handlingsforløp. Den ene følger Jason og den andre følger Mo som etterhvert får den samme agendaen, som består i å forsøke å stoppe galskapen før det er for sent. Reint filmmessig er ikke filmen stort å skryte av, men fungerer mer eller mindre på en grei måte uansett. Denne rare blandingen mellom komedie, grøsser og sci-fi er noe som appellerer. Komedien løser litt opp og dekker litt over at dette ikke er den beste filmen, selv om jeg ikke lo noe særlig av det jeg fikk presentert av vitser. De mange forskjellige reklamene er nok det mest komiske som kom ut av denne filmen annet enn de litt smårare effektene og hvordan ting er skrudd sammen.

Mannen bak filmen
Regissøren heter Larry Cohen og kan skilte seg med å ha regissert B-filmene 'It's alive', men han viser også med denne filmen at han er en bedre manusforfatter enn han er filmskaper. Han kan skilte på å skrevet manus til en rekke filmer som spenner seg alt fra 'Maniac Cop' til 'Phone Booth'. Med dette spranget viser Cohen at han kan skape manus til filmer som ender opp med å underholde på flere plan og også har klart seg inn i rekkene til Hollywoods store herrer. Det er ikke mange B-film-makere som kan skilte med det samme på CV-en.

Konklusjon
Dessverre er oppskriften her litt for lik den vanlige resepten og måten å bygge opp filmer på. Filmen er best opp mot midtdelen, etter det går det hele raskt nedover. Da har man liksom nesten sett nok og man lukter lunten. Slutten er litt litt vel enkel konstruert. Det slår deg også underveis at dette nok fungerer best som en selskapsfilm i samme åndedrag som eksempelvis den ufrivillige komikken i Chuck Norris sin ‘Missing in Action 3’. Filmen feiler på mange plan, som at den aldri blir særlig spennende eller skremmende. Dette fungerte nok på 1980-tallet og jeg ble nok noe skuffet over filmen som ikke stod helt i samsvar med minnene. Det var dog noe nostalgi i å se dette og jeg fant filmen også passe interessant og underholdende til å ikke avskrive den totalt. Dette er en helt grei film å se, jeg kaster derfor en svak treer på terningen.