Anmeldelse:
Filmen åpner med en fremtidsskjerm i god gammeldags tro som viser reklame om rørledninger med designerfarger. Alt går stille og rolig for seg i butikkvinduet før dete hele eksploderer i et vilt inferno. Det er en terrorhandling som er begått. Vise-informasjonsminsiteren Helpman tror årsaken til økningen i terrorhandlinger beror på dårlig sportsånd. En hensynsløs gruppe synes å ha glemt de gammeldagse dyder. Han mener de er dårlige tapere som hadde fått mye mer ut av livet om de hadde spilt med de vanlige spillereglene. Det kommer frem at noen hevder at Informasjonsministeriet er for stort, og det sluker 7 prosent av bruttonasjonalproduktet. Helpmen hevder at Informasjonsinnhentingen er gjort gratis. Men de stakkarene som blir funnet skyldig burde betale for interneringen og forhørene de har belastet samfunnet for.
Så galt kan det gå...
Allerede i åpningsscenen setter filmen standarden for hva vi kan forvente oss av denne svært gjennomførte filmen. Måten det hele settes i gang på er både informativ, kunstnerisk, og fremdrivende med humoristiske sleivspark. På en fiffig måte suges man raskt inn i denne dystre fremtidsverdenen. Vi blir kjent med hvordan et land styres med jerngrep og overvåkning. En mann jobber intetanende som en flittig maur for rikets fremdrift. Lite vet han at han skal spille en stor rolle for å omvelte samfunnet som en hånd i hanske med en kvelertaksmaøver rundt den stakkars befolkningen. Julen er nær!
Stemningen er solid. Det hele begynner i den varme julehøytiden. Det er masse kule sammenligninger og kryssklippinger som eksempelvis av Vise-informasjonsminsiteren Helpman og Ebenezer Scrooge-eventyret som blir fortalt på julekvelden. Humoren ligger å lusker under overflaten hele veien som da datteren i familien sier at julenissen ikke kan komme til dem siden de ikke har skorstein og i neste øyeblikk borer menn kledd i sort seg ned gjennom taket i blokken og inn i stuen til deres store overraskelse og ødelegger mildt sagt julefreden med å ta far til fange ved en feil. Sånn kan det gå når papirene styrer samfunnet og Tuttle er blitt til Buttle.
Sær og mørk humor
Den sorte humoren er virkelig noe som tar meg med storm i dette gjensynet av denne svært underholdende flotte sci-fi-saken fra 1985. Jeg har ofte en dragning mot det sære og absurde, og her får man litt av det absurde presentert på en herlig måte som regissør Terry Gilliam har gjort til sitt varemerke. Jeg er også stor fan av svenske Roy Andersson som på samme måte som Gilliam skiller seg ut i måten å lage film på. Det er alt for mange som terper på effekter og kul action, men det særpreget man møter her er det sjelden man blir stilt tilovers for. Terry Gilliam er en sulten filmskaper
Som del av den genierklærte humorgruppen Monty Python, viser Gilliam at han kan mer enn bare humor. Riktignok er humoren på plass, og er rett i gaten til Douglas Adams “Hitchhiker's guide to the galaxy”, men det kunstneriske er også terpet til fingerspissene i Brazil. Dette er Terry Gilliams andre film, og også den andre filmen i filmtrilogien ‘Trilogy of Imagination’, etter 'Time Bandits' fra 1981 som jeg ennå ikke har hatt gleden av å se. Vi merker straks at vi har med en sulten filmskaper å gjøre. Brazil er en oppvisning i kreative kameravinkler og måter å få frem kunstneriske vrier på å fortelle historien på. For min del synes jeg at Brazil er et aldri så lite mesterverk. Det er imponerende tøft å lage en film som er så herlig sær som dette.
Feiende flott hele veien
Filmen byr på flere svært vakre sekvenser som eksempelvis en flygende mann med vinger som leker seg i skyene. Scenografien er også svært gjennomført og stikker seg frem og gjør denne filmen til noe helt uten om det vanlige. Filmen har så mye å by på visuelt sett at man allerede etter nesten bare 10 knappe minutter nesten er overveldet over hvor mye snacks man kan putte inn på kort tid. Med andre ord er dette en film som virkelig trigger entusiasmen i meg som filmtitter. Drømmesekvensene er mesterlig gjort og virker ufattelig kule for sin tid med masse medhørende kreative og velfungerende effekter. Mye maskert samfunnskritikk?
Det er nok mye rom for tolkning i denne filmen. Blant annet unnlater filmen å fortelle noe om hvilken tid handlingen foregår under. Vi skal til en dystopisk verden der det ikke er mye optimisme å spore. Dette er ikke helt ulikt den verdenen man finner i 1984, bare at dette er presentert på en like dyster, men munter måte. Humor er både underholdningsfremmende og et våpen som gir evne til sleivspark til samfunnet ellers på midten av 1980-tallet. Man får heftig satire på byråkratiet og annet som oversvømmet samfunnet i 1985. Det blir også en herlig tolkning av håndverkere som kommer med påstander om at kunden selv har tuklet med maskinene.
Referansene er også på plass
Filmens tittel kommer fra sangen ‘Aquarela do Brasil’, som er Brasils mest kjente sang gjennom tidene, fra 1939 av Ary Barroso, som også går igjen i denne artige filmen som thememusikk. Det blir en herlig suppe populærkulturelle referanser, fra mye som tidligere nevnt, til vidt forskjellige ting ment for å hedre filmskapere som Akira Kurosawa til han (Sergei M. Eisenstein) som laget stumfilmklassikeren ‘Panserkrysseren Potemkin’ fra 1925. Filmen kan også minne litt om en annen av mine filmynglinger i Dark City, som imidlertid er en helt egen film som må ha hentet en hel del inspirasjon fra Brazil. Alt fra Robert De Niro til Ian Holm
Det er også mange kjente fjes her. Den største trekkplasteret er nok dog birollen til Robert De Niro. I andre roller møter vi andre mindre kjente kjenninger som Ian Holm (Bilbo fra Ringenes Herre og Ash fra Alien), Jonathan Pryce (Juan Perón fra Evita og Guvernør Weatherby Swann fra Pirates Of The Caribbean), Bob Hoskins (Etterforskeren fra Hvem Lurte Roger Rabbit?), Jim Broadbent (Horace Slughorn fra Harry Potter) og Michael Palin fra Monty Python.
Masse inntrykk
Denne filmen som de fleste andre Terry Gilliam-filmer er noe helt for seg selv. Det er vanskelig å velge bare en film fra Gilliams imponerende portefølje, men Brazil troner høyt oppe på listen. Jeg har sett nesten alle Gilliams filmer og han er ofte svært kunstnerisk og visuell i stilen sin. Han lager også filmer der man må bruke de små grå mens man ser. Man får ikke servert alt på et sølvfat og her må man suge inn inntrykkene og smake litt på dem mens man ser. Ikke typisk sci-fi...
Brazil er ikke en utpreget sci-fi-film, men man merker at dette faller inn i kategorien under en tenkt framtid. Teknologien er også kommet en del lengre enn i 1985 på mange punkter med sensorer og roboter med et øye. Hele samfunnet er basert på et maskineri med damp i fokus. All informasjonsflyt foregår via papirer. Og da er det ikke ledninger som er tingen, men rør som sender papirene rundt i systemet. Dette er en smart måte å visualisere informasjonsflyten på.
Litt pirk, men stort sett veldig gjennomført
Filmen begynner utrolig solid, på grensen til det aller mest perfekte. Om man skal trekke på noe i filmen, er det at dens midtdel ikke er like engasjerende. Det er dog en del mystikk der, men fremdriften er ikke alltid like fremtredende, selv om det er vanskelig å si hva som venter en rundt neste sving. Likevel er det der filmen ofte er mest snål og absurd. Der blir vi tatt med på en reise inn i rikets aller helligste. Vi får avslørt mystikken bak det dystopiske samfunnet. Det er med andre ord ikke alt som er etter hensikten, som igjen gjenspeiler ting i vårt eget samfunn. Men vi blir også med på den rasjonelle hovedpersonens reise inn i hans ukjente. Det er vel ikke mye å avsløre at han blant annet blir påvirket av amors piler. Men humoren er alltid til stede og man kan ikke unngå å le av poenger som eksempelvis den ungdomsøkende moren til hovedpersonen som opplever komplikasjoner av en komplikasjon av en plastisk kirurgioperasjon. Konklusjon
Filmen er jo litt lang, men om man henger med over midtdelen uten å synes dette er for spesielt, er man virkelig i rede for å ta i mot enden på visen. Det er som med de fleste Gilliam-filmer vanskelig å si hvordan mesteren har valgt å avslutte dette sci-fi eventyret. Med det som skjer her, kan alt gå alle veier. Man må være litt opplagt når man ser denne filmen fordi den har en masse detaljer ved seg. På den måten passer den også godt til å se flere ganger. Slutten er også avansert og har flere lag i samme spor som resten av filmen. Jeg kan i alle fall røpe at det slutter kunstnerisk vakkert og man får en lurende tåre klar i øyekroken. Alt i alt synes jeg dette fungerer såpass at jeg henter frem en svak sekser. Filmen hadde også vokst litt siden forrige gjennomsyn. |
5 av 6
