Anmeldelse:
Filmen begynner svært så trivelig med fult solskinn og flotte oversiktsbilder av regnskogen og de brede elvene akkompagnert av en stemningfull pen synth og gitarlåt av Riz Ortolani. Akkurat der er det lite som minner om den brutaliteten som venter deg.
Menn har vært på månen og i bushen bor kannibalene
Selve filmen starter derimot i storbyen. Vi blir fortalt at ingen hinder er for store for menneskeheten. En reporter sier at det som var umulig i går er selvfølgelig i dag. Den stolte journalisten forteller at mennesket har vært på månen og neste skritt skal visst være hele universet. Han ligger derimot til at til tross for at mennesket er blitt så sivilisert, finnes det fremdeles steinalderfolk igjen på planeten som praktiserer kannibalisme. De bor i den uvennlige ødemarken der bare de sterkeste overlever. Kjepphøy ungdom drar inn i ødemarken for å treffe kannibaler
Vi møter dokumentarteamet som ikke akkurat er lettskremte. De er unge og full av liv. Som den unge unge kvinnen Faye Daniels sier så selvsikkert, at hun har møtt farer før. For hennes kjæreste Alan er det bare en ting som skremmer ham, og det er å gifte seg. De er ikke de første som har begitt seg ut på denne reisen inn i det som omtales som ‘det grønne helvete’. Det ble nemlig gjort en ekspedisjon i 1959 og en i 1967, der ingen av dem returnerte. Gjengen er også svært kjepphøye og forteller at deres forgjengere bare var reinspikka amatører som aldri lykkes med noe. Faye sier det så fint at ingenting er for vanskelig for dem, og det umulige tar bare litt mer tid.
Både stammefolkene og ‘skuespillerne’ har sin sjarme
Vi får raskt se stammene i filmen allerede etter bare 6 minutter. Man digger den autentiske stemningen i filmen. Det hele er laget i veldig dokumentarisk stil. Men det er veldig mange kameravinkler som er med å skildre ting fra alle sider. På det punktet føles denne filmen mer som en mer ordinær film, men med til tider svært så troverdige skildringer. Jeg sier ikke at skuespillet er av det aller beste slaget, men det holder til å holde på sjarmen og fortelle historien på passende vis. Det gjør jo også det hele ekstra uhyggelig at man bruker ekte stammefolk i filmen (selv om ingen av dem naturligvis vanligvis var kannibaler). Menneske og natur i skjønn harmoni
Man skal ha skryt for alle de flotte naturskildringene. Det er også klippet inn bilder av ville dyr underveis. Dette blir også blandet med jungelskrekken. Allerede etter 17 minutter får vi se de første menneskeknoklene med insekter som kryper ut av kraniet. Det blir også svært sterk kost å se drapet på en bisamrotte bare et minutt etter det. Dyret skriker vilt og man ser at det får vondt i det kniven skjæres sakte inn i strupen på dyret. Og etter dette går det slag i slag med både bestialske dyre og menneskedrap. Man får også en scene der en hvit jente mishandles på det groveste av en stammemann før han til slutt dreper henne i et sykt rituale.
Overrasker på det tekniske
Filmen har veldig bra driv og er overraskende god på å skape stemninger av virkelig jungelskrekk. Det er også mye nakenhet i filmen som er naturlig med slike stammefolk som nok har et svært avslappet forhold til hud og slikt, men også de hvite er lett på tråden og i likestillingens navn så blir det blottet like mange nakne mannlige som kvinnelige kropper foran kamera. Musikken er også med på å skape en svært kul filmopplevelse. Riz Ortolani viser han kan sine saker på musikkfronten og alt høres uvanlig vakkert og nifst ut for å være musikk til en skrekkfilm. Fotoarbeidet er solid, men man vemmes litt over hvor brutal filmen er til tider. Jeg vil derfor tro denne filmen nok er elsket og hatet om hverandre. Folk trodde dette var en ekte snuff-film
Cannibal Holocaust er nok mest kjent for kontroversene rundt den. Etter premièren i Italia ble filmen beslaglagt og regissør Deodato ble anholdt for utukt og drap. Regissøren ble senere frikjent av domstolene, men filmen ble likevel forbudt i Italia, Australia,Storbritannia, Norge og en rekke andre land. Den ble svært sentral i videovolddebatten i Norge på 1980-tallet. Ikke før i 2005 ble filmen tillat i Norge under 18. års aldersgrense. Det er også autentiske dyredrapsscener av nesebjørn, en skilpadde, et villsvin, en stor edderkopp, en slange og en ape.
Kultklassikeren som har en voldsom realisme
I dag blir filmen sett på som en kultklassiker. Det blir sagt at filmskapere har hentet inspirasjon fra Cannibal Holocaust, som blant annet skaperne av 'The Blair Witch Project' fra 1999. Dette blir på samme måten som 'Blair Witch-Project' en såkalt ‘Found footage’-film da Professor Harold Monroe får tak i kamerarullen til filmen til ‘dokumentarfilmgjengen’. Derfra og ut ser vi deres filmede opptak. Cannibal Holocaust skal også skille seg ut fra andre kannibalfilmer fra 1970- og 1980-tallet ved sin utpregede realisme som man føler på kroppen mens man ser. Det ser utrolig autentisk ut, nesten alt som skjer her. Det er mange kjente scener fra filmen som ble sterk kost for mange motstandere av filmen på 1980-tallet. Blant annet scenen mot slutten av filmen der ‘filmskaperne’ finner en jente på en påle som tilsynelatende går gjennom kroppen hennes og ut av munnen. Ekte dyredrap...
Men selv om filmen begynner ekstremt bra på mange måter strever den litt mer midtveis der filmen på en måte stopper litt opp mens vi får se hva som skjedde med de fire dokumentarungdommene. Det tar da litt tid før man blir kjent med de andre hovedpersonene i filmen. Mye av filmen virker nesten åpenbart for å være laget for å skulle sjokkere som eksempelvis drapet og disseksjonen av den store skilpadden. Slikt hadde vært full baluba om man gjorde på ekte under dagens regime. I dag gjør man alt fake, men jeg må nok si at jeg har større problemer med å se disseksjonsscenene i eksempelvis Saw-filmene som virkelig spekulerer i å vise slik torturporno i stor skala.
God på å skape illusjoner om grusomme ting
Det er vanskelig å se at denne filmen kunne vært laget så mye bedre enn dette innenfor det gitte budsjettet. Regissør Ruggero Deodato er veldig god på å skape illusjoner om bestialske ting. Det er ikke rart at denne filmen fremdeles skremmer folk i dag og står tilbake som en av de store undergrunnsklassikerne. Dette er en film som veldig mange har hørt om, men ikke sett. Det var litt som med Motorsagmassakren som var en annen film som ble forbudt i Norge. Det blir ofte skapt myter rundt det vi ikke får se, og det er ikke før nå jeg ser denne filmen for første gang. Jeg er nok litt delt i inntrykket av filmen. Noen ganger er den litt for brutal etter min mening og man får litt avsmak på det man ser på. Jeg er dog blitt litt avstumpet med tiden og slo aldri av selv om jeg følte at ting kunne gå litt langt. Går mye lengre enn Motorsagmassakren...
I sammenligning med Motorsagmassakren går denne filmen mye lengre i å faktisk vise de mest grusomste ting, mens i Motorsagmassakren er det veldig mye lurescener der man tror man ser noe som skjer uten at de groveste vises på kamera. Jeg har nok litt mer sansen for slik kameraføring og filmskaping der man setter fantasien i sving for å fylle ut der kameraet ikke trenger å vise alt. Disse dokumentarungdommene er jo også med på å utfordre inntrykket man får av selve filmen da de ikke bryr seg noe om moral og gjør seg selv til konger i jungelen. Man kunne spart seg for noen voldtekter og brenning av hus der de filmer mens stammen er inne i huset de brenner, men de er jo skurkene i filmen og her understrekes også det med brei pensel. Mot slutten får man også litt av den samme horroren som Motorsagmassakeren er kjent for med kunstnerisk vri.
Er verden klar for ‘Cannibal Holocaust’ pr 2014?
Fotoet og produksjonsaktiviteten er faktisk langt over forventet av en skrekkfilm i dette segmentet. Og selv om filmen virker veldig rett frem kommer den også bra ut kunstnerisk sett. Det er jo også en veldig voldsom film for sin tid, som også i dag klarer å sjokkere. Jeg vet ikke helt om alt var så nøye planlagt her hele veien, men dette fungerer ganske bra som film, selv om vi får den todelte historien som mister litt driv i det man begynner på nytt i andre del. Verden var åpnebart ikke klar for ‘Cannibal Holocaust’ i 1980, og muligens blir aldri filmen helt stueren hos de store massene, men filmen skal ha for at den forsøker å skille seg ut i mengden. Musikken er også ekstremt bra og løfter som sagt inntrykket noen hakk. Konklusjon
Det er ikke lett å sette noe vurdering på denne syke produksjonen som går veldig langt på flere plan. Mange har genierklært denne filmen, og jeg ser en god del originalitet her, men jeg kan styre meg fra å kalle dette for noen ynglingsfilm. Jeg tror nok dette går under kvoten på det sykeste jeg har sett. Om du er i overkant glad i det bestialske så er dette helt klart filmen for deg, men jeg fikk bare den skikkelig godfølelsen til rundt halvveis. I det partiet var mystikken og jungelstemningen passe for meg og mine grenser. Filmen tar jo også mer og mer av jo lenger man kommer ut i filmen. Det er med andre ord omtrent ingen grenser for hva man kan finne på å vise her. Det går faktisk så langt at man heier på stammefolkene slik som dokumentarfilmungdommen behandler dem. Jeg synes man skal ha litt mer respekt for naturen, selv om det blir et tolkningspørsmål. Jeg ruller en forsiktig femmer på terningen, fordi filmen klarer å gjøre et moralsk poeng som setter alt vi har sett i perspektiv. Budskapet blir derfor plutselig spiselig, selv om det er litt spekulative måter å presentere det på. I dag er jo også sensasjonsjag blitt mer vanlig, og på den måten er nok denne filmen mer aktuell nå enn noensinne. Jeg synes nok også at filmen vokser jo mer man tenker gjennom den etterpå. Filmen stiller jo også til slutt spørsmålet; Hvem er de egentlige kannibalene? |
4.4 av 6
