Anmeldelse:
I 1987 hadde den fiktive situasjonskomedien “Horsin’ Around” premiere på ABC. Serien handlet om en hest som må revurdere sine prioriteringer når han skal oppdra tre menneskebarn. Denne 'sitcomen' “Horsin’ Around” er av den veldig typiske slaget som føles i samme åndedrag som ‘Step by Step’ eller ‘Full House’. Serien ble avvist av anmeldere som “sukkersøtt” og “ikke bra”. Men til tross for dette ble serien populær i USA og fortsatte i 9 sesonger. Stjernen i showet var BoJack Horseman. Etter serien har BoJack Horseman fylt livet med fest og moro.
Langt fra Ibsen
I det denne sesongen starter møter BoJack Horseman full opp i et talkshow og har til og med kjørt selv og parkert på en handikapparkering som var nærmest døren. Der kommer han for å snakke om sitt berømte show. BoJack mener det var solid nok. Det var ingen Ibsen, og etter å fått et langt spark i urinrøret, vil man bare se en serie om gode folk som elsker hverandre. Stjernen har falmet....
Nå er det gått 18 år siden “Horsin’ Around” ble kansellert, men hva har BoJack gjort de siste 18 årene? Hmm, tja, fint lite. Han bor i et flott hus i Hollywood og drikker mye alkohol. Han har også en slitsom gjest i huset sitt som ikke betaler leie fordi han er blitt kastet ut av foreldrene sine. Todd Chavez, som gjesten heter, sover på sofaen og lever det samme slaraffenlivet som BoJack. Han henger også med ekskjæresten, Princess Carolyn, som også fungerer som manageren hans.
Hesten vil tilbake til glansdagene
BoJack Horseman lengter tilbake til livet som stjerne i rampelyset. BoJack Horseman klarer ikke å skrive sin selvbiografi selv da han har store problemer med å få ned et ord på papiret. Derfor ansetter han en skyggeskribent for å hjelpe seg med memoarene hans som han håper vil bringe ham tilbake der han føler han hører hjemme. Boken er viktig for ham. Han er en vits, og han er redd for at han alltid vil være det i folks øyne om boken blir dårlig. Venner er ikke alt for BoJack
BoJack er også venn ved navn Mr. Peanutbutter, som er en annen mindre kjent TV-stjerne. Vennen forsøker å tjene penger med å lage reality. Han er på alle måter en hund etter oppmerksomhet, også bokstavelig talt fordi han også er en hund. Kjæresten hans, Diane Nguyen, henger også ut mye med BoJack og gjengen og hun skriver memoarer for BoJack.
Litt av en sirkushest
Litt etter litt får BoJack mer og mer oppmerksomhet, men ikke på den måten han liker. Men som de sier er all publisitet god publisitet. Det hjelper heller ikke på at alt BoJack sier ikke akkurat er av det smarte slaget. Han slenger dritt over en lang sko og tror at han skal komme unna med alt han sier. Men dypt inne i BoJack finnes det et varmt hjerte som banker litt en sjelden gang for de rundt ham. Han har bare en helt egen ‘shitty’ vei å vise det på. Tegnefilmserie for voksne
Serien åpner som en tegnefilmserie for voksne med sex, rus og sort komikk. BoJack er redd for forpliktelser. Han er en selvopptatt drittsekk. Han trøster seg selv med gamle episoder av “Horsin’ Around”. Han sliter med angst som gjør at legen hans mener han bør ta det roligere. Men hva er vel mindre strevsomt enn å ikke drive dank hele dagen? BoJack spyr ofte på fest og alt han tar i blir til aske.
En original Netflix-serie
Seriens konsept er faktisk ganske fiffig, men jeg fant nok ikke innholdet like interessant. Hvis det hadde vært mer punch i vitsene, kunne dette gitt meg nok til å omfavne serien, men istedet ler jeg overraskende lite i begynnelsen. Tegningene er rimelig greie uten at det slår en i bakken av den grunn. Dette er litt motsatt av de fleste andre situasjonskomedier. Vi får parodier på oppvokste barnestjerner alla Miley Cyrus eller Lindsay Lohan. Det er litt artig når BoJack forsøker seg på en stand up alla Seinfeld. Bruker lang tid for å dra igang maskineriet
Førsteinntrykket er ganske midt på treet. Jeg klarer dog å se videre på serien for å se hva som skjer. Handlingen er ofte mye bedre enn selve humorpoengene. Det vil si at det er situasjonskomedien rundt BoJack som fungerer best og ikke selve humorreplikkene. Selv om dette aldri blir en favoritt i min bok klarte jeg rimelig raskt å ‘kverke’ denne sesongen. Jeg tar meg også selv i å like serien bedre og bedre, uten at jeg hopper i taket av den grunn. Jeg humrer mer og mer av serien og den viser seg som som ganske greit tidsfordriv. Jeg føler serien har litt potensiale når man først lærer karakterene å kjenne. Det tar bare litt for lang tid før serien virkelig begynner å sette seg, og for mange har da sikkert allerede hoppet av.
En verden med dyr og mennesker i skjønn harmoni
Serien har dog noe særpreg og er allerede fornyet for enda en sesong hos Netflix. Vi blir vitne til en artig verden ikke så veldig ulik vår egen med kjendiser, drittsekker, snåle mennesker og alle de andre rakkerne. Det som er spesielt med verdenen i BoJack Horseman er at dyrene er blitt likestilt med menneskene og de kan også snakke. I begynnelsen er dette noe snålt, men etter hvert blir man vant til den sære sammensetningen av rollefigurer. Kjente stemmer
I førersetet for serien treffer vi Will Arnett (Best kjent som Gob fra Arrested Development) som hestestemmen til BoJack. I biroller blir Arnett bakket opp av kjente stemmer som Patton Oswalt (Best kent som Kongen av Queens) og Stanley Tucci (Terminalen og The Hunger Games). Men den største stjernen av dem alle er Aaron Paul fra Breaking Bad. Man kan ikke unngå å tenke på hans überkjente alterego Jesse Pinkman når man hører hans velkjente røst. Her spiller han en litt lignende type ved navn Todd.
Om humoren
Humoren er også veldig snål i retningen av noe Seth Macfairline kunne laget. Vitsene er ofte litt knusktørre med små poenger som ikke kommer så tett som man kanskje venter. Det blir selvsagt høyt alkoholinntak og sløve vitser. Dette er ingen ny Simpson, Futurama eller Family Guy. Serien er rett og slett ikke morsomt nok for å kvalifisere for det. Likevel liker jeg handlingen, men for noen er det i seg selv ikke nok til å se en tegnefilmserie. Det er dog åpenbart at dette kun er laget for voksne, da barn nok kommer til å kjede seg i hel over det bisarre voksenpreket. Jeg ler og smiler mest av serien mot midten og utover. Populærkulturelle referanser redder mye av inntrykket
Heldigvis er serien også spekket med populærkulturelle referanser som for min del står for de fleste smilene. Eksempelvis får man servert denne linjen: ‘Beyoncé is a survivor and presumably she will keep on surviving’. Man faller også for en fiksjonsversjon av Quentin Tarantino som selvsagt er en Tarantelluno (Edderkopp). Eller hva med når man får se hunden Abu som alltid sitter? Det er alle disse referansene som står for seriens beste poenger og gjør serien verdt å se. Flere kjente personer får virkelig gjennomgå her på en passe artig måte. Konklusjon
Jeg likte ikke starten på denne første sesongen, men mot midten og utover begynner serien å modnes. Mot slutten av serien kommer det mye gull som gjør at man får igjen for den noe trege begynnelsen. Det er også en bra rød tråd og fremdrift gjennom alle episodene. Serien fungerer på en måte som en dramaaktig sort tegnet komedie. Man føler at man har serien, som begynte som en svak treer på terningen, fikk et solid underholdningløft mot slutten. Nå er det faktisk slik at jeg faktisk gleder meg litt til sesong 2. Når det gjelder selve terningkastet så ligger den samlet mellom tre og fire. Begynnelsen er som sagt svak, men så modnes serien som god vin og mot slutten gir jeg den en sterk firer. Enden på visen er også ganske gjennomført. |
4 av 6
