Sci-fi-eventyret starter 19. juli 2019. Det er nok en dag i paradiset for de mange innbyggerne som blir strengt bevoktet i et stort bygningskompleks. Alle drømmer om å komme seg bort og leve livet i frihet. Drømmedestinasjonen er en tropisk øy som skal være det siste beboelige sted på jorden. Dit kommer bare de aller heldigste. Det hele er som en overkontrollert leirskole for voksne. Ingen er overvektige og lever slik det er best for dem å gjøre. Lincoln Six Echo ønsker seg mer i livet enn dette triste ‘oversunne’ opplegget. For ham er det ikke godt nok å bare vente til å komme til Øyen. De overordnede sier at det er i naturen å stille spørsmålstegn ved ting. De overordnede forteller Lincoln hvor heldig han er som overlevde forurensningen og at naturen har gitt ham en Edens hage å befolke på nytt. Men noe er galt med verdensbildet og hva det er forsøker Lincoln å avsløre før det er for sent...

Filmen åpner med at vi flyr fra skyene og inn over en nydelig idyllisk stor øy. Et ungt ektepar kruser rundt på en båt utenfor øyen. Det hele er nesten som en drøm. Men idyllen lever ikke evig og snart blir mannen plutselig kastet i sjøen. Og etter dette skjer det en rekke kjipe ting med denne personen som blir fortalt at han er utvalgt fordi han er spesiell. En eldre herre sier med ondskapsfull latter i stemmen at nå venter øyen på ham. Like etter våkner han opp i sin egen seng. Han blir ønsket en god morning av et skilt som også viser det litt snodige navnet hans: Lincoln Six Echo.

Å vinne lotteriet er det eneste som betyr noe
På arbeidssenteret blir alle nøye passet på. Det virker som om ingenting er lagt opp til tilfeldighetene på dette stedet. Hver morgen må man igjennom en rekke kontroller for å sjekke at kroppen er i best mulig stand. Alle er kledd i sterile hvite joggedresser og haster til jobb i disse paradisiske omgivelsene. I heisen blir man minnet på det store lotteriet som spilles hele tiden. Der får vi se at en heldig vinner som har vært med gruppen i bare seks måneder får lov å dra til øyen. Det er hans største drøm i livet og han er meget glad det var han som trakk det lengste strået.

Lever under et strikt regime
Det blir mange spørsmål i denne spesielle begynnelsen. Hvorfor blir noen kontrollert, og hvem bestemmer hvem som får ha kontrollen? Hvorfor får de ikke gjøre som de vil? Vi får noen svar ganske raskt som at de frynsegoder som følger med å være ledere gjør at de aldri kan dra til øyen, men har en evig skjebne til å sørge for at stedet fortsetter å fungere som planlagt. Det er noe ved dette stedet som gjør at man aldri slår seg helt til ro med svarene vi får. Hva med alle de nye overlevende som kommer til senteret? De virker som de sliter med koordinasjonen.

En grei oppsynsmann
Men ikke alle oppsynsmennene er helt ‘A4’. En oppsynsmann ved navn McCord er Lincoln Six Echos er fin samtalepartner. Han forteller Lincoln en masse saker som ikke må ‘komme ut’. Den store sannheten kommer også for en dag for Lincoln og hans jentevenn Jordan Two Delta. Sammen rømmer de fra komplekset og finner ut at det er mer med verden enn det som finnes innenfor de store veggene av glass og betong.

Kult konsept
Første gang jeg så denne filmen var opplevelsen todelt. Jeg elsket begynnelsen, men hatet utviklingen i filmen. Konseptet er i og for seg ganske så kult. Det hele begynner også meget lovende. Jeg skulle nok også ønsket meg at ting gikk enda litt saktere fremover. Jeg skal ikke avsløre hele moroen for deg annet enn at det er et spennende og etisk problemstilling som man kanskje vil møte i et eventuelt fremtidsklassesamfunn. På mange måter kretser filmen rundt mye av det samme som man eksempelvis får servert i ‘Den sjette dagen’ (2000) med Arnold Schwarzenegger.

Logikken henger ikke alltid på greip
Filmen klarer å holde på ‘øyillusjonen’ i rundt 34 minutter. Deretter er katta omtrent ute av sekken. Resten av filmen blir da ikke fult så interessant annet enn å få spikret alle detaljene i scenarioet. Det er også ting man synes er rart som at hvorfor man ikke i en slik fremtid som dette ikke kan spore alle innbyggerne i komplekset til en hver tid når man kontrollerer alt annet. Dette er i mine øyne noe som bare er gjort for å ha en reell utbrytingsmulighet for våre hovedrollefigurer. Og slike ‘simple’ handlingsmomenter er det flere av i filmen. Dette er med andre ord en film man ikke trenger å analysere så mye før man kan plukke den totalt fra hverandre.

Begynner som sci-fi og beveger seg mer over i standard action
Sci-fi-messig er filmen greit gjennomført, selv om siste omgang blir litt for simpel vanlig actionorientert. Det er liksom her Michael Bay viser sin sanne signatur med store effekter, eksplosjoner og usannsynlig action i bøtter og spann. Jeg må si at jeg ikke har noe særlig til overs for Michael Bay-filmer. I mine øyne har han laget en superfilm i 'The Rock' fra 1996, og resten er litt så som så. Noen liker den første Transformers-filmen hans fra 2007, men jeg har aldri helt klart å omfavne den så hjertelig som jeg hadde håpet på. ‘The Island’ viser potensiale, men som i Transformers så blir potensialet i materialet aldri helt forfult. Bay forsøker i mine øyne litt for hardt å lage en film som skal underholde absolutt alle. Det er også derfor hans filmer blir litt for krampaktig ‘actionvåsete’.

Ingen klassiker, men har noe
I mine øyne er det viktig med et okei utgangspunkt, og der klarer ‘The Island’ seg veldig bra. Men man burde jobbet mye mer med utviklingen i filmen. Dette blir med andre ord ikke i nærheten med å nå nivåer i samme klasse som friskuser som eksempelvis Neill Blomkamps ‘District 9’. Det er en tvist i ‘The Island’, men den blir litt for åpenbar i måten filmen er utformet. Det er ganske mange filmer som faller i nettopp denne båsen. Også mange serier som viser seg å ha en super pilotepisode kommer også raskt over i retningen av søppelbøtten. Jeg liker best sci-fi som har en god historie å fortelle i bunn og med utviklingspotensiale, slik at filmen har et interessant steg å utvikle seg mot. Replikkene er også til tider for kunstige og dette hjelper heller ikke mye.

Litt hul fra rundt halvveis og utover
Jeg må ærlig innrømme at jeg følte at ‘The Island’ ble maltraktert fra rundt halvveis og utover. Der mister man nærmest all nerve. Man får følelsen av å se noe veldig forutsigbart. Og selv om det er halsbrekkende action underveis, føler man ikke at man 'bounder' helt med rollefigurene. Filmen blir rett og slett litt for grunn og hul. Noe tankegods er på plass, men i gjennomføringen mangler mye av det rette til å få dette til å glimre. Jeg ser noen slappe etterligninger av etterfølgelsesscener fra eksempelvis ‘Star Wars - Imperiet slår tilbake’, men uten at dette klarer å leve opp til Star Wars på noe som helst måte.

Konklusjon
Enden på visen er dog helt grei opp i alt messet. Når filmen først er over, føler man at dette også kunne vært verre. Deler av filmen kunne med fordel vært presentert bedre. Hva om man bare fokuserte på å skape en historie og kuttet alt actionvåset? Da kunne dette blitt en mye mer underholdende film. I det store og det hele føler jeg filmen er helt grei og ikke det verste man kan bruke en dag på. Jeg sliter derimot litt når jeg skal sette et terningkast. For min del ligger starten på en sterk firer og fra halvveis og utover på en svak treer før det hele ror seg i land på en mer markant treer helt på tampen. Det som redder noe av inntrykket er derimot tankegodset som gir rom for dialog rundt hva det er etisk å utsette mennesker for.