Ekteparet Mac og Kelly Radner har nettopp fått en baby. De sliter litt med å fortsette med det livet de hadde før de fikk en liten en. Og det blir ikke bedre av at en studentforening flytter inn som nærmeste nabo. De holder fester hver natt med rus og høy musikk. Mac og Kelly får ikke sove og går for å klage. Da blir de invitert inn på fest. Det ene tar det andre og snart er de en del av gjengen. Men det de ikke beregner er at det samme skjer hver eneste kveld. Skal de bli med på festen eller finne et smutthull for å få slutt på galskapen. I så fall må de få studentene til å få to 'strike' mer. Det er nemlig slik at om man får tre så er man ute...

Det hele åpner med at noen skal til å ha seg med hverandre. De er begge veldig oppspilt, den ene virker som om han er overrasket over at det endelig blir noe på ham. Men så blir han forstyrret at det sitter en baby i lekestolen sin og ser på dem. Det viser seg at det er deres baby og at de er et par. Dette danner en litt døll åpningsscene.

Vi skal ned i underbuksen
Det med babyen som ser på sex, er ikke noe morsomt i mine øyne. Man forsøker også å fremkalle humor med pinlig klønete foreldre på fjollete vis. Det virker som om disse foreldrene ikke er skikket for å ha barn. Særlig når de vurderer å ta med ungen på byen. Jeg vet jo at dette bare er satt på spissen for å fremkalle litt desperat humor, men jeg faller ikke helt for så billige poenger. Men dette er bare et enkelt tilfelle. Det blir verre og verre. Humoren er desperat sentrert rundt sex, vulgært preik, promping, fyll, narkotika, røyking og rør. Jeg lurer på om man kan lage mindre passende nødvitser enn dette.

Pubertal humorkodeks
I begynnelsen er det litt vanskelig å si hvem denne filmen er laget for. Handlingen er jo sentrert rundt voksne personer, men humoren er svært pubertal. Jeg følte meg dessverre ikke truffet av mye av det man fikk presentert her. Etter hvert som man ser videre blir det mer og mer åpenbart at dette er tilegnet de partykåte tenåringene som ler av alt som man vanligvis ikke sier eller gjør.

What’s with the Fuck?
Det er fuck i annenhver setning. Dette passer når det er gjort på riktig måte, som eksempelvis i en gjennomarbeidet Tarantiono-film, men i denne filmen kjøper jeg det ikke. Filmen ser ut til å gjøre et forsøk på å lage en versjon av Delta-gjengen, men det blir dessverre med forsøket. Det blir for mye desperat overskuespilleri for å melke latteren som det vil skape. Jeg skulle gjerne ønske at jeg synes dette var morsomt, men jeg klarte ikke le av en eneste vits. Det er mulig at jeg kunne ha ledd litt på enkelte steder om man ikke hadde blitt dradd så ut av filmen hele tiden.

Hverken i samme klasse som Superbad eller Hangover
Dette forsøker å fremstå som en film unnfanget mens man så på Superbad og drømte om Hangover, bare at denne filmen ikke når noen av filmene til knærne en gang. Det er også litt filmreferanser og det er nok det beste med denne filmen selv om jeg ikke gjør annet enn å smile litt diskret av dem. Det er ingenting som blir tatt seriøst i hele filmen og det er kanskje derfor dette ikke blir morsomt. Humoren er litt for billig og veldig søkt hele veien. Det morsomste og mest kreative med filmen er rulleteksten der man kler ut den sjarmerende babyen til å skulle være alle rollefigurene i filmen.

Dette er åpenbart ikke laget for 11 åringer!
Nå er jeg jo ikke den største moralrytteren, men aldersgrensen på denne filmen er åpenbar for lav. Gutter og jenter på barneskolen har ikke godt av å se en film som dette. Dette sender ut alle de feile signalene om ‘voksentilværelsen’ som de snart skal over i. De vil heller ikke forstå humoren og bare synes den er kul fordi dette føles som en film de egentlig ikke får lov å se. Da er det bedre de ser filmer som de lærer noe mer av eller er litt mer virkelighetsnære. La dem heller se ‘Fucking Åmål’, ‘Søndagsengler’ eller ‘Kundskabens tre’.

Konklusjon
Filmen var åpenbart ikke laget for meg. Dette har dog sine små øyeblikk der filmen føles helt okei, og det hele er fult sebart. Det hele blir rett og slett litt for søkt til å virkelig slå an, men om man ‘connecter’ med humoren så vil du nok få en grei opplevelse av denne filmen. Da har man jo åpenbart noe å le av, for min del så er nok ‘21 Jump Street’ og oppfølgeren mye mer oppfinnsomt enn denne filmen drømmer om å være. Manuset til ‘Bad Neighbours’ er basert på en litt for enkel ide og gjennomføringen blir derfor litt der etter. Med en mer kreativ historie rundt det hele kunne man sikkert reddet noe av inntrykket. Det blir dessverre noe litt hjelpeløst over ‘Bad Neighbours’ til tross for at selve det tekniske er på topp som alltid i en Hollywood-komedie av dette slaget. Moralen til slutt er dog litt for sukkersøt og henger ikke sammen med resten av filmen.