Planeten Arrakis, eller Dune som den også blir kalt, er ødemarken i imperiet. Dune er også den mest verdifulle planeten i det kjente universet, fordi det er der pg bare der et spesielt krydder kan bli funnet. Krydderet er grunnlaget for sivilisasjonen i imperiet. Uten krydderet hadde utviklingen stoppet opp og man måtte funnet andre veier å få ting til å gå rundt på. Med andre ord er Dune og særlig krydderet den største skatten i universet og den som kontrollerer Dune, kontrollerer universet.

Serien starter med at Paul Atreides har en drøm om noe han tror er fremtiden. Han ser krig, død og fordervelse og folk med dypt blå øyne. Lite vet han om den tiden som venter ham og at han vil bli satt på mange store og viktige prøvelser.

På den tørre ørkenplaneten Dune bor det et folk kalt Fremen. De er tallrike og holder seg skjult i fjellformasjoner midt i ørkenen og lever i harmoni med det planeten har å by på. Atreides vil forsøke å få Fremen som sine allierte på Dune. For Fremen er det ikke krydder som står høyest i kurs. For dem er det vannet som er mest dyrebart.

Keiser Shaddam IV har valgt Atreides til å ta kontroll over krydderproduksjonen på Dune. Atreides stasjonerer seg på planeten og begynner å høster krydder med maskiner, men det er ikke helt risikofritt, fordi der det er krydder er det også gigantiske sandormer som beskytter kryddersanden. Om man ikke passer godt nok på kan man miste en høster og verdifull krydderlast.

Baron Harkonnen legger en dristig plan for hvordan han skal infiltrere en forreder hos hus Atreides for å få has på Hertugen. Og når Hertug Atreides tror han har full kontroll, tenker Harkonnen til å slå til med et snikangrep som Atreides ikke er forberedt på.

Fremen er et religiøst folk og venter fremdeles på deres Messias. I følge profetiene er dette en ung mann som kommer fra en fremmed verden og er sønn av en fra Bene Gesserits orden. Denne unge mannen skal guide dem til sann frihet.

Vi følger Paul Atreides. Han er en ung mann og sønn av Hertug Atreides og hans konkubine som er av Bene Gesseritordenen. Bene Gesserit er en søsterorden som har perfeksjonert seg i mot å skape det perfekte menneske. De er klarsynte og kan bruke tankens kraft til å manipulere de rundt seg. Også refleksene er bedre hos Bene Gesserit, men de har en regel og det er at de bare skal føde jenter for å kunne ha sjansen til å innordne seg med alle herskere slik at man føder herskerbarn. Paul Atreides blir med andre ord et illegalt guttebarn av ordenen.

Det er ikke for mye å avsløre at det blir krig for kontroll av Dune. Mye står på spill for de involverte. Flere herskerhus vil være med på moroen. Vi får litt av et spill mellom maktene Atreides, Harkonnen, Keiseren og outsiderne Fremen.

Miniserien, er bassert på Frank Herberts bok, Dune, fra 1965. Boken er filmatisert en gang før ved David Lynch ved roret i 1984. Man får en fin sci-fi-fealing. Man merker at man er i en fremtidsverden med universet som sin tumleplass. Teknologien og fremtidsfølelsen er ganske grei. Her får man både høyteknologi og mer primitive teknikker i skjønn harmoni.

I forhold til boken så begynner miniserien greit. Jeg skulle nok ha ønsket meg litt mer av de situasjonene som jeg husket fra boken istedet for annen mindre interessant dialog og drama. I denne miniserien har man også lagt listen litt høyere på måten man får servert historien og detaljene på. Miniserien inviterer til at du skal følge mer med å ikke få inn alt med teskje som i 1984-versjonen. Dette likte jeg ganske godt ettersom jeg har lest boken uansett og vet hva som venter meg.

1984-versjonen er mer blockbuster og lettere å like enn dette. Serien er noe tungrodd og går svært sakte frem. Den bærer noe preg av å være litt TV-aktig som nok er naturlig for en miniserie skapt for det formatet. Miniserien går også en god del dypere inn i det religiøse aspektet fra boken enn Lynchs versjon fra 1984. Med en spilletid på nesten 5 timer sier det seg selv at det blir noe i det lengste laget, selv for en bok som Dune. I det minste følger miniserien boken ganske bra og tar ingen snarveier slik som David Lynchs film gjorde i sin tid.

Effektene er noenlunde bedre enn i David Lynchs Dune fra 1984. Produksjonen har valgt å gå for dataeffekter som ikke var de aller beste rundt år 2000. De fungerer dog helt greit for sin tid, selv om man merker på dem at ting er mye bedre i dag. Jeg er ikke så glad i eldre dataeffekter, da men ofte åpenbart ser at de er fake, og det gjør man også her, selv om dette aldri blir helt en lidelse å se på. Det vil si utenom den fakeste musen jeg har sett på film noensinne midtveis i denne Dune-sagaen. Heldigvis er denne scenen over på under noen sekunder, men man kan jo spørre seg med vitsen at denne fake musen på liv og død hadde noe på lerretet å gjøre?

Ting er ikke like karismatisk og karikert som i Lynchs Dune. Men selv om David Lynch ikke klarte å dra iland Dune slik vi ønsket så ser vi at denne produksjonen har hentet litt inspirasjon fra 1984-versjonen. En ting jeg liker godt med miniserien er at man får mer tid sammen med Paul Atreides sin far (spilt av William Hurt). William Hurt er en solid skuespiller og bærer mye av filmen med sin solide pondus. Dessverre er ikke de andre skuespillerne av samme merke. Eksempelvis er Alec Newman noe for vek og har ikke den rette karismaen som en Paul Atreides bør inneha.

Scografien er sånn passe bra, da var den faktisk litt mer gjennomført i Lynchs Dune. Her jukser man litt med å ha rød unaturlig lyssetting hos onde Harkonnen. Det ser litt småbillig ut, men man skjønner at det er velment. Da ser ting mer naturlig ut hos de gode Atreides. På denne måten med så forskjellige lokasjoner og fargespill, er man aldri i tvil over hvor man befinner seg. Øynene på Fremen er overblå og litt glorete for at vi skal se hvem som er Fremen, men disse blå øynene kunne vært tonet noe ned.

Første avsnitt går raskt unna og man er der med godt mot igjennom det hele. Den andre midtdelen er derimot ikke like actionpakket. Det blir derimot en del opprør og karakterbygging. Vi får se hva som skjer i feiden mellom husene og en outsider vokser frem. Siste og avsluttende episode retter på mye av inntrykket igjen. Slutten er faktisk det kuleste med denne episke sagaen. Det er stilig å kunne gjenoppleve den solide boken på en veldig grundig måte, som dette må sies å være.

Man får litt samme fealingen som da jeg så BBCs Narnia-miniserier da jeg var yngre. Alt er bra fengende, men det mangler det siste lille ekstra. Det er også en vei å gå før man klarer å skape den fullendte illusjonen over et storslått sci-fi-eventyr for voksne. Det kanskje mest sammenlignbare sci-fi-verket er nok Stargate fra 1994, som jeg heller ikke ble maksimalt begeistret over. Jeg vil nok tro at man må legge litt godvilje til eller være sci-fi-fan for å begeistres maksimalt av denne miniserien. Ruller en svak firer for noe en hver sci-fi-fans bør få med seg. Med andre ord er dette mer for de spesielt interesserte, men en ganske okei episk film for sci-fi-sultne tittere.