Livet er som en dans på isen for snart 10 år gamle Cass. Hun har en isdanspartner som hun har lovet evig troskap til og to kjærlige og oppofrende foreldre som er villig til å gjøre alt for at hun skal leve lykkelig i alle sine dager, men livet vil det annerledes. En dag etter trening sitter Cass på med sin far Matthew hjem fra isdanstrening. Han skal bare stoppe og plukke opp en kirsebærpai på en kafeteria i nærheten av der de bor. Matthew er bare borte i underkant av 2 minutter før han returnerer lykkelig til bilen med paien i hendene. Men fortvilelsen melder seg raskt hos den kjærlige faren da han ikke kan finne sin dyrebare datter Cass noe sted. Dette blir starten på en jakt som skal gå over 10 år. Vil sannheten komme for en dag? Hva har skjedd med datteren?

Internett er både en forherligelse og en ting man kan missbruke på det groveste. Her får vi se hvordan teknologien brukes for å finne nye ofre. Barn blir bortført på skruppelløst vis og misbrukt av skadede voksne. Det at noen tar tak i en slik historie og får blant annet meg til å tenke igjennom slike scenarioer er jo egentlig bare bra. Dette er jo heller ikke noen blockbuster som forsøker å profittere nevneverdig på underholdningsaspektet med å gjøre en slik film.

Dette er en typisk uavhengig film med lavt budsjett og heller fokus på å fortelle historien riktig fremfor å komme med noe nytt og revolusjonerende. Historien som fortelles er på ingen måte helt unik, men den gjør jobben. Jeg liker hvordan filmen utspilles. Det hele begynner i en ende og pusles sammen. I begynnelsen får man bare vite litt om midten av filmen, så fortelles begynnelsen, før man delvis hopper mer og mer mot nåtid.

Her følger vi Cass som er kidnappet og holdt fanget av en skruppelløs kar som hun har vært så mye sammen med at hun har begynt å føle seg fortrolig med. Det er nemlig en slik scene hele filmen begynner med. Men hovedfokuset i filmen ligger på Matthew spilt av Ryan Reynolds. Jakten på Cass blir mer og mer intens igjennom filmen, men helt hvordan det hele vil ende er ikke helt gitt, selv om man ikke trenger å vinne i lotto for å tippe mye av utfallet.

Alt blir fortalt veldig rett frem og det er ingenting man sitter å lurer eller grubler på av det som skjer i filmen. Rollefigurene virker også litt som stereotypier man har sett mange ganger fra før av. Filmpreget er veldig nedtonet og det blir forsøk på kunstneriske bildekomposisjoner underveis. Men dette er ting man først og fremst ligger mest merke til i begynnelsen av filmen, underveis er det kriminalthrilleren som fenger absolutt mest.

Filmen har åpenbart kuttet ut mye av det som kunne blitt skikkelig kontroversielt innhold og kun fokusert på faren, moren og politiets jakt på den forsvunnede datteren. Det blir dog en vinkling der vi får se ting fra kidnapperens side og vi får også se hvordan datteren har det hos ham. Men alt er sømmelig gjort og bare overflaten av pedofiliringen beskrives. Det hele fortoner seg som om det kunne vært en film som var snytt ut av nesen på den gode gamle onsdagsfilmen (Om dere er kjent med den? ‘Ikke uten min datter’ og så videre...) på TV Norge.

Jeg fikk også litt flashback til Erik Poppes ‘deUSYNLIGE’. Men der Poppes film var nesten det reineste mesterverk, er alt mye simplere gjort her. Dog ikke dårlig ut i fra hva man kan forvente, men ikke fult så fiffig fortalt og med en nesten like hengivende historie. Dog er ting nesten bare sett fra en synsvinkel i denne filmen (pluss litt til for å forklare hva som skjer) og ikke todelt som Poppes film gjorde stor suksess med.

Når man skal lage en seriøs film som involverer så mye følelser, så kan det raskt bli for mye av det gode. Noen ganger beveger filmen seg helt på yttergrensen til det som kan for noen bli det latterlige. For min del klarte jeg å se gjennom fingrene med noen av disse scenene som ikke nødvendigvis så helt ekte ut. Fordi det er mye gråtkvalte scener og mye klisjeer som utspiller seg på lerretet i denne filmen. Troverdigheten får med andre ord litt kjørt seg, men dette er film og jeg har sett så mye verre andre steder.

Noen ganger tar historien noen litt irriterende tynne slutninger som sidesporet der en politietterforsker tror at faren har solgt datteren fordi han har lite penger. Noen slike ting kan jo komme ut av virkeligheten også, men for meg ble dette litt søkt. Også noen av veiene inn til hvordan far og datter møtes igjen er også litt snodige. Men dette er ikke en film der man skal fundere så mye om hva som skjer. Her er det situasjonen som beskrives og det gjør filmen greit nok og nesten bedre enn mye av skvipet som pøses ut av Hollywood.

Konklusjon
For min del synes jeg denne filmen mangler litt for å sikte helt mot stjernene, men den klarte å holde på meg i kinomørket. Jeg registrerte også at folk rundt meg likte filmen da rulleteksten satt inn og det var på tide å gå. Det er nok garantert en film jeg ikke kommer til å bruke mer tid på, men jeg kan tenke meg at dette er en sak som fint kan konkurrere med mye av det jentefilmføleriet som lages der ute fra Hollywoodmaskineriet (Selv om dette nok vil fri også til den mannlige delen av publikum). Jeg ruller en firer for en film som fungerte på sitt vis.