Det er ikke enkelt å være mamma for ‘problemunger’. Vi møter moren Die og sønnen Steve. De to har et helt spesielt bånd. Til tross for at de er litt forskjellige har moren en grenseløs kjærlighet til sønnen. Den blir satt på prøve i denne filmen når myndighetene vil overta gutten hennes, da hun ikke har råd til å betale for ham. Dette nekter hun selvsagt å gjennomføre. Sønnen er en villstyring det er svært vanskelig å temme, men da en venn av moren kommer på plass blir det mer kontroll i hjemmet. Familier skal jo holde sammen i tykt og i tynt, men det er ikke alltid like enkelt...

Filmen starter med teksten om at vi blir vitne til et fiktivt Canada der en ny regjering tiltrer etter valget i 2015. To måneder senere presenteres manifest S-18 som er et lovforslag angående Canadas helsevesen. I følge den omdiskuterte loven S-14, kan foreldre til barn med adferdsvansker i en økonomisk, fysisk eller psykisk utsatt posisjon overlate barna til et offentlig sykehus. Dette er historien om Die Després, og hennes skjebne som er knyttet til denne loven.

Det er litt deilig innimellom å se filmer som man ikke vet noe om på forhånd. Jeg hadde ingen forventninger på forhånd angående denne filmen. Visste ikke hva den handlet om eller noe rundt filmen. Det tok meg bare noen minutter før jeg ble totalt solgt for denne perlen av en film og når rulleteksten satte inn følte jeg at jeg virkelig hadde vært med på noe henrivende som satte spor i meg også etter at filmen var ferdig.

Filmen er meget kunstnerisk sammenvevd. Det første som griper tak i meg er den spesielle måten å bruke musikk på. Her får man sykt mange slagere av store artister som Dido, Oasis og Celine Dion i tillegg til klassisk musikk og andre musikksjangere i en salig blanding. Man kan med andre ord si at musikkvalget er svært variert. Fotoet i filmen er også virkelig i samsvar med musikken. Det er mange ubeskrivelige vakre scener der vi får se mor og sønn i fri utfoldelse. Disse scenene blir som små friminutt i filmen uten dialog og bare med film, litt lyd og resten musikk.

Tematikken om at noen vil ta over kontrollen av ens egne barn er jo ikke ukjent. Her i Norge har vi barnevernet som griper inn i familier der mor og far ikke er som de burde være. Men her er det barnet som har problemer. Dette er en solid problemstilling å lage film ut av, og filmen presenterer temaet på den mest solide tenkelig måten. Her har man ikke lagt noe i mellom.

Man digger sjarmen i filmen. Mor og sønn danner mildt sagt et fargerikt tospann, og har sin helt spesiell måte å kommunisere på. Både mor og sønn sier rett ut det de mener. Man knyttes til både mor og sønn imens man skuer filmen, selv om de er totalt motsatt fra en selv. Innimellom klikker det helt for sønnen og han kan finne på det sykeste som eksempelvis å kvele moren. Det er ikke å spøke med slike utfordringer med så store adferdsvansker. Vi ser også at moren ikke alltid har kontroll på sønnen Steve og er både redd, men kjærlig på samme tid. Det er en ubetinget kjærlighet hos moren til sønnen.

Det blir mange morsomme og herlige scener ut av Steves oppførsel. Han er filmens store fargeklatt og man vet aldri helt hva han kan finne på. Vi får også fortalt litt av forhistorien til familien og hvorfor familien ikke har så mye penger og at faren er dødd fra dem. Og til tross for at det ikke er noen spøk å ha ansvaret for Steve, har filmen valgt å være ganske 'feel good'. Man blir med på både oppturer og nedturer. Filmen minnet meg litt til tider om ‘De urørlige’ i sin fremtoning og sine markante kontraster mellom rollefigurer. Man føler man kommer under huden på rollefigurene som viser seg å være god på bunn, men som strever med å passe inn.

Skuespillet er også gnistrende godt av både Anne Dorval og Antoine-Olivier Pilon. Også familiens nye venn som spilles av Suzanne Clément overbeviser også stort. Det gjør heller ikke noe at filmens tale er fransk og ikke engelsk, når alt er så nydelig spilt, og filmen som sådan er helt i særklasse.

Regissøren Xavier Dolan er bare 25 år gammel og ha allerede rukket å lage fem kritikerroste filmer. Det er svært imponerende for en slik ung regissør. Dolan er med andre ord et supertalent som sikkert kommer til å glede oss mye i fremtiden også. Dette var mitt første møte med regissøren, men dette gav virkelig mersmak.

Man får servert en vakker og intens film. Alt er realistisk skildret og vi får også oppleve at alvorets time kommer. Temaet med vanskeligstilte barn er ikke noe å spøke med, og det gjør heller ikke filmen. Filmen klarer også på imponerende vis å mestre balansegangen mellom humor og alvor. ‘Mamma’ gir deg litt av en film der man ler, smiler, knyter seg i magen og gråter en skvett. Filmen viser seg å være en produksjon av ypperste klasse. For min del er denne filmen en innertier som makter å ta opp kampen med de store gutta i klassen.

Konklusjon:
Mot alle odds klarte denne filmen å trollbinde meg. Filmen tar deg med på en følelsereise som gir deg en enorm filmopplevelse. Det er lang tid mellom hver gang man ser filmer som denne. Det er også mye god mellommenneskelig psykologi og filosofi om livet. Vi får en nærgående film som skildrer det komplekse forholdet mellom mor og sønn og en ulik venninne som forsøker å hjelpe i alle vanskelighetene. Alt er så mesterlig sydd sammen at man bare tar av seg hatten for filmen som gir deg en spesiell opplevelse i to velfylte timer.