Jeg har sett denne filmen en gang før og var spent på hvordan den ville klare seg ved dette gjensynet og skråblikket i sci-fi-sjangerens navn. Disse gamle Star Trek-filmene er nesten som dinosaurer å regne i sci-fi-film-historien. Føler det ikke er så mange som begir seg ut på oppdrag med gamlegutta etter at en ny generasjon er blitt så godt oppfostret med J.J. Abrams vellykkede Star Trek reboot. Jeg føler det er min plikt å formidle rapporter fra de gamle filmene som bare ‘nerdene’ våger å oppleve. Og det skal sies at dette er langt mindre allment enn Abrams store blockbustere.

Star Trek så dagens lys 8. september 1966. Men stikk i strid med det alle trodde, ble det ingen suksess fra starten av. Det viste seg ikke at serien begynte å bli populær blant fansen før etter at den var stanset. Den dedikerte fansen likte å tiltale seg som såkalte trekkies og gjennom dem levde og vokste Star Trek til å holde ut i seks TV-serier, tolv spillefilmer, hundrevis av bøker, dataspill.

Først i 1979 ble den første spillefilmen fra Star Trek-universet sluppet på kino den 7. desember. Det viste seg også å bli en lang og tornefull vei frem mot en ferdigstilt film. Etter at Star Trek ble svært populært i begynnelsen av 1970-årene da originalserien ble sendt i reprise på TV, ble det gjort flere forsøk på å komme frem med materiale som ville bli god nok for en spillefilm.

I 1977 kom man opp med beslutningen at istedenfor filmen skulle de lage en ny TV-serie kalt ‘Star Trek: Phase II’. Pilotepisoden til denne serien ble så grei at man endelig tenkte at den kunne man lage spillefilm ut av. Særlig da Star Wars kom ut i 1977 og tok verden med storm, tenkte man at det var best å smi mens jernet var varmt. Men istedet for å gjøre Star Trek til et romeventyr som Star Wars, ble inspirasjonen imidlertid hentet fra en annen stor klassiker i ‘2001: En romodyssé’.

I Star Trek-filmen tar man seg god tid til absolutt alt. Filmen starter med en sort skjerm og behagelig stemningsfull musikk. Det tar nesten to minutter før man får opp logo av filmselskap og får presentert skuespillerne og får den velkjente themesangen som man gladelig nynner med på etterhvert som man venter at den hvite teksten på sort bakgrunn skal ta slutt.

Like etter at klokken slår tre minutter begynner vi å gli inn i Star Trek-universet gjennom en smakfull blå stjernetåke. Noen solide romskip kommer så glidende mot oss med det sorte rommet og stjernene som bakgrunn. Det blir i den seansen god tid til å betrakte romskipene i det de onanerer seg over skjermen og viser seg fra alle slags vinkler. Når de så kommer inn i den blå tåken åpenbarer det seg at dette ikke alltid ser like troverdig ut. Men hva kan man egentlig forvente av en romfilm laget før det glade 1980-tallet satt inn? Med tanke på hva Star Wars hadde kommet opp med av banebrytende effekter hadde jeg større forhåpninger også til Star Trek-konkurrenten. Heldigvis er det også mer vellykkede effekter etterhvert.

Inni romskipet treffer vi en ny romrase med svært høyt hårfeste og et bein fra månen og fremover frem til nesen. Romvesenkommandøren avfyrer noen skudd ut i rommet innenfra det merkelige blå skyen som egentlig er et kraftfelt. På en romstasjon ikke så langt fra kringkastes det en melding om at en fremmed rase som følges med argusøyne. Det klingonske slagskipet Amar fortsetter å angripe, men de vet ikke hvem de forsøker å ramme. Plutselig forsvinner skipene fra radaren. Men det som verre er at tåken beveger seg i stor fart mot jorden. Romskipet Enterprise er det eneste romskipet i nærheten som må forsøke å avskjære denne store ødeleggende kraften.

Vi befinner oss et sted langt inni fremtiden. Faktisk så langt fremme at man har begynt å føre datoen i stjernedato med komma. Datoen er satt til 7411,4. Ni minutter inn i filmen treffer vi på Spook for første gang. Han er kanskje den mest kjente figuren fra Star Trek-universet med sine rare oppovervendte øyenbryn, alveører og bolleklipp. Her skal han være i sin ungdom og vi får forhistorien til hvordan han møter den nesten like kjente Kaptein Kirk igjen. Deres første møte i filmen er et av de største høydepunktene i filmen.

Jeg føler at stemningen i filmen er ganske kul faktisk. Personlig trenger jeg ikke å få all den massive actionhandlingen hele veien som ofte pøses mot en nå for tiden eksempelvis i Michael Bays generiske Transformers-franchise. Her føler man at man blir en del av teamet med de utfordringer de får med det helt nye romskipet som er ute på sin jomfrutur. Konseptet med en farlig ‘sky/felt’ som fiende er veldig Star Trek-aktig. Den første episoden jeg så av serien var det faktisk en romkube som var trusselen. Det er alltid en ny trussel som oftest truer Enterprise og mannskapet, men her er det større saker siden jorden også står i fare.

Teknologien består av avanserte romskip med solide våpen. Som transport mellom dem kan man teleportere seg eller ‘Beam’ meg opp eller her og der som de sier. Når vi ser det vellkjente romskipet Enterprise for første gang er det i en svært lang sekvens der vi glider langs romskipet i alle tenkelige vinkler imens thememusikken ejakulerer ut av høytalerne. Romskipene kan også forflytte seg med warp-speed som faktisk er mye raskere enn lyshastighet. Man får også noen saftige ‘nerdeøyeblikk’ i det man teller warp 1, warp 2, warp 3 også videre i lavt tempo helt opp til 8. Det blir også en mengde teknologisk snakk, slik det nok ville vært i et slikt avansert romskip av denne typen i krig.

Det er ikke alltid lett å skjønne seg på utfordringene som skjer underveis. Eksempelvis oppstår ormehull ut av ubalanse med motorene på romskipet. Og slike eksempler overrumpler man masser av ganger. Det er heller ikke lett å vite hvilken trussel denne ‘skyen’ er. Dette er en helt annen trussel enn de vanlige ‘monsterne’ som man eksempelvis møter i filmer som Alien-filmene. For Spook og Kaptein Kirk står utfordringene i kø. Her må de deale med denne svært mystiske skyen som nok er mye mer avansert enn de hadde ventet. Det blir nesten som øyeblikket da man entrer moderskipet i ‘Independence Day’. Man vet med andre ord ikke hva man skal forvente, annet enn at dette er noe man vil få med seg.

Jeg likte at man hadde pusset opp filmene siden jeg så dem forrige gang i en litt mer skrøpelig utgave. Det hjalp også på at jeg denne gangen fikk norsk tekst med i DVD-samlepakken. For min del var denne lille sci-fi-saken langt bedre enn jeg husket den. Riktignok skriver den seg nok aldri inn i sci-fi-historien på samme måte som de store klassikerne som Alien, Terminator 2 og Blade Runner, men man får mange kule øyeblikk underveis. Det er også litt kult at Star Trek også klarer å skille seg litt ut i mengden. Ting går jo i sneglefart, men det man får presentert er ofte storslått nok. Bildene er klare og fine. Fargespillet er tidvis også svært spektakulært. Det kommer med andre ord til sin rett at effektmakeren på ‘2001: En romodyssé’ jobbet på filmen.

Man merker at denne første Star Trek-filmen bygger på de litt eldre sci-fi-prinsippene. Jeg tenker når det er begrenset på hvilke muligheter man har, er det kreativiteten i produksjonen som må ligge i bunn. Personlig liker jeg mye av illusjonene som ‘Star Trek - The Motion Picture’ steller i stand, men filmen mangler kanskje litt spenning. For mange blir dette bare en film for fansen og dem som er godt over middels interessert i sci-fi. Noen vil kanskje også hevde at historien fortelles litt innadvendt og mindre engasjerende. Jeg følte at denne filmen føltes litt som ‘Tron: Legacy’. At alt ser bra ut, men at det mangler litt fremdrift og litt kjøtt på beinet for at det virkelig skal begynne å ta av.

Konklusjon
Handlingen er som før strake motsetningen til Transformers. Noen vil nok peke på dette som filmens store svakhet og det kan jeg være enig i, men jeg må ærlig innrømme at jeg koste meg mer enn jeg hadde trodd på forhånd. Kvalitetene ved filmen overgikk de jeg fikk ved første møte. Man kunne nok med fordel lagt inn mer handling i filmen og litt mindre glidescener ute i rommet med tilhørende teknobabbel. Det kan også diskuteres hvor stor filmens genialitet er. Man får brukt hjernen litt underveis, men sluttpoenget føltes ikke solid nok (selv om det var litt småfiffig), og særlig når veien til målet er så langsom. Det virker som om hver scene er dratt ut maksimalt uansett hva den rommer for at filmen skal vare i rundt to timer.