---

Terningkast:


Ingress:

I det filmen starter slår et dramatisk musikkstykke mot deg. Imens man lytter begynner man å komme i stemning til selve filmen. Det første som møter deg etter fortekstene er en politibil som kommer mot oss med fulle sirener. Inni politibilen sitter en doktor Hill som er blitt tilkalt for å gjøre opp sin mening om en desperat mann. Mannen heter Bennell og skriker ut at han ikke er gal og at Hill må høre på ham. Bennell begynner og fortelle at han også er doktor. Det hele startet torsdagen i uken før. Alt så ut til å være en helt vanlig dag, men noe grusomt var i gjerde. Noe hadde begynt å ta kontroll over byen. Derfra og utover får vi se hva som brer seg over byen som et snikende ullteppe og som må stoppes for at det ikke skal ta over hele planeten.

Anmeldelse:

Vi blir aller først kjent med Doktor Miles J. Bennell. Han får en travel uke med å snakke med pasienter og bekjente og nøye observere de rundt ham. Han hadde nok ikke i sine villeste drømmer tenkt å kjempe mot noen som infiltrer samfunnet som en byllepest. Det hele åpner med at hans venninne Becky forteller at hun er bekymret for at sin kusine Wilma som har fortalt at hun ikke kjenner igjen kjenner igjen Beckys onkel. Wilma forteller at Onkel Ira har endret adferd og at hun ikke tror han er den han var, men bare en helt annen som ligner på ham.

I vår hverdag endrer folk adferd når de blir syk eller kommer ut for ulykker og eksempelvis blir hjerneskadet. Mange synes det er forferdelig når eksempelvis demente besteforeldre ikke husker igjen sine barnebarn eller lignende. Det å føle at folk rundt deg endrer adferd er noe som mange ikke liker. Et annet eksempelvis er at barn seg utilpass når voksne drikker alkohol i hjemmet foran dem. Men om folk rundt oss som vi virkelig brydde oss om og som støttes oss ikke kjente oss igjen og vi ikke dem heller, da hadde verden begynt å bli som et mareritt. Og det er dette marerittet som Doktor Miles J. Bennell forsøker å bryte ut av.

Dette ble laget under en tid der det var kald krig mellom USA og Sovjet. Alle var redde for at fienden skulle ta over nye områder og forpeste dem med verdier de kjempet mot. Mennesket hadde også i disse tider for alvor begynt å kikke oppover mot stjernene. Stormaktene drev i denne tid på å forsøke å stille på beina teknologi for å erobre verdensrommet. Den jevne mann i gaten og media begynte å filosofere om de var alene i universet. Det kom en rekke filmer og historier om UFO-er.

Konseptet er ganske enkelt genialt. Vi får en invasjon av en ukjent ‘kraft’ fra rommet som stjeler folks kropper. Man får en voldsom illusjon gjennom filmen. Det at en ukjent organisme tar over folks kropper og liv er en snedig måte å utforme en spenningsfilm på. Slik denne filmen fremstår er rett og slett over måte kreativ. Her får man knakende god sci-fi uten å pøse på med effekter som setter oss ut av filmen. Man har ganske enkelt brukt mediumet til det fulle uten å sløse masse penger ned i spesialeffekter som ufoer og andre kostymer for å skape illusjoner om diverse romvesen.

Denne nye ‘nye’ organismen utnytter menneskets primære behov uten at jeg helt skal spoile hvordan. Filmen utspiller seg på en meget solid måte. Det er ikke lett å beskrive for andre rundt deg at noen har tatt over en annens kropp uten å virke splitter pine gal. Dette beskriver filmen og bruker mye av de psykologiske aspektene rundt en slik situasjon. Filmen oppleves som et drama med stor mystikk. Man lurer på hva som er i gjerdet.

Nå banner jeg kanskje i kirken, men jeg så faktisk fargeversjonen av ‘Invasion of the Body Snatchers’. Egentlig er filmen skutt i sort hvitt, men jeg så ble filmen farget i 1988. Jeg har faktisk ikke sett sort-hvitt-versjonen fordi jeg bare har denne versjonen av filmen. Underholdende er den uansett. Dette er mitt andre møte med denne filmen. Første gang jeg så den, elsket jeg den, men det var 1978-versjonen av denne filmen som jeg nok har lagt min største elsk på. Den er på mange måter litt lik som denne bare litt mer intens og med en mer skrekkaktig utvikling. Filmen jeg nå anmelder skal også ha mye cred. Det er noe litt annet å ha iscenesatt originalkonseptet, selv om denne filmen baserer seg på en bok av Jack Finney. 1978-versjonen har forsøkt å raffinere det hele og filmen er i mye bedre stand enn denne herlige 1950-tallsversjonen.

Filmen utvikler seg fra et litt småsøvnig drama til noe som blir ganske så intenst. I litt samme åndedrag som ‘The Thing’ beveger folk seg rundt og ikke vet helt hvem de kan stole på og ikke. Dette er rett og slett herlig sci-fi på sitt beste for sin tid. Det er også litt horror i det man opplever, selv om dette sikkert ikke skremmer den jevne tenåring nå for tiden. Men om man klarer å leve seg litt inn i filmen er dette nokså underholdende. Det hjelper også på at vi har med en dyktig regissør å gjøre i Don Siegel, som står bak andre suksesser som Coogan's Bluff, Dirty Harry og Flukten Fra Alcatraz.

Konklusjon:
For å oppsummere så føles ‘Invasion of the Body Snatchers’ som en vel-dreid film som mestrer alt den forsøker seg på. Her dveler man ikke med noe og bygger opp mystikken på en glimrende måte. Man lurer hele veien på hva som gjør at folk forandres. Heldigvis får man svaret på det og en fin avrunding på det hele. Det psykologiske aspektet er med på å løfte filmen sammen med det snedige konseptet. Dette er en film jeg glatt kan anbefale varmt til alle sci-fi-fans der ute, også om man bare har sett oppfølgerne.