Filmen åpner med noen tekster for å sette oss inn i tiden og settingen i filmen. Det hele starter i 2021. Da er det private selskaper som styrer samfunnet. Verden blir truet av en ny pest: NAS (Nerve Attenuation Syndrome). Vi snakker en stor epedemi man ikke skjønner opphavet på eller en mulig kur. Selskapene blir motarbeidet av LoTeks, en motstandsgruppe som oppsto fra gatene. De består av Hackere, Data-pirater, Guerilla-kjempere. Alle kjemper i såkalte info-kriger.

Selskapene forsvarer seg selv og hyrer inn Yakuza, de mektigste av alle kriminelle syndikater. De lagrer sine data i Black Ice; dødelige virus som skal brenne i hjernen til inntrengere. Men LoTeks venter i sine forsvarsverk i den gamle kjernen av byen som rotter i veggene. Den mest verdifulle informasjonen må noen ganger bli ivaretatt av hjernekurérer (Mnemonic). De er noen eliteagenter som smugler data i våte kretser i hjerneimplantat.

Filmen åpner med et hav av billige spesialeffekter som i sin tid sikkert var passe okei. Vi får da se et tenkt bilde av hvordan Internet vil se ut på 2020-tallet sett fra 1995 (da Internett såvidt var begynt å ta av). Filmen beskriver nettet som et herlig sammensurium av baner og informasjon. Et signal blir sendt gjennom galskapen som gjør fører til oppvåkningen av Johnny en viktig morgen. Han har sovet over på New Darwin Inn med en heit dame og våkner med et rykk og slår på sin skjerm der ingen nye beskjeder venter ham. Det er noe som ikke stemmer, fordi damen går ut etter is, imens Johnny har en full bøtte av det stående med sengen.

Vi følger hjernekuréreragenten Johnny. Han kontakter Ralfi for å høre om datoen for å fjerne implantatet hans. Ralfi har nå endret prisen til det dobbelte for fjerningsprosedyren. Johnny vil bare ha ut silikondugget fra hjernen. Rafi forsøker å oppmuntre Johnny med at han bare trenger et oppdrag til så vil han få råd til å fullbyrde sine drømmer om å bli hjernefrisk. Oppdraget begynner med å plukke opp informasjon i Central Beijing klokken ti neste kveld.

Johnny har rett og slett en harddisk i hjernen som han kan plugge inn en liten sak til for å laste inn eller ut informasjon. Vi får høre at hans kapasitet er på 80 gigabyte og at han dobler den til 160. Det var svimlende mye i 1995, da jeg hadde en harddisk på 2 gigabyte, men er svært lite per 2014, og vi får raskt vite at Johnny egentlig trenger mer plass. Hans oppdrag blir å frakte 320 gigabytes. Han får forklart flere ganger hvor ekstremt farlig det er å overgå kapasiteten på harddisken i hjernen. Det kan føre til at han blir dør innen to til tre dager, pluss at data kan bli korrupt, som kan føre til at overføringen av dataene igjen blir umulig. Men Johnny er lei av livet som hjernetransportør og synes det er verdt risken.

Mitt første møte med denne filmen var litt 'blurete'. Det vil si at jeg elsket konseptet, men ble noe skuffet, og husker ikke hvorfor. Kan også legge til at jeg så filmen i de sene nattestimer. Det er ikke alltid det klokeste når man skal nyte suge inn inntrykk fra en film. I tillegg var filmen på VHS og på et ørlite TV som ikke akkurat inviterer til detaljer. Derfor var jeg spent som en hund på denne filmen fikk mildt sagt blandede kritikker hos de største avisene alt fra terningkast tre i Aftenposten til en firer VG og Dagbladet. Jeg hadde troen på at denne filmen kunne bli noe som ville trigge min interesse. Jeg har en fortid som datanerd og har en forkjærlighet for sci-fi. Jeg håpet på at denne filmen kanskje ville bli i samme gate som Gressklippermannen eller også kanskje muligens også den noe kulere Strange Days.

Det hele begynner i alle fall med svært mye tekniske begreper, og man kan ikke være helt teknologiblond for å begi seg ut på denne filmen for å få fult utbytte av filmen. Vi får se en del kule teknologi som eksempelvis hansker som grensesnitt for å manøvrere seg gjennom Virtual Reality som man ser gjennom en hjelm, noe vi også kunne fått til i dag om vi hadde ønsket. Den samme teknologien ble raffinert i eksempelvis Minority report der Tom Cruise manøvrerte en gjennomsiktig skjerm med noen lignende hansker. Effektene i Johnny Mnemonic er langt i fra av samme klasse som Minority report, men ligner mer på en oppgradert versjon av Gressklippermannens slitsomme tidlige dataeffekter. Gjennom disse effektene merker man rett og slett at man har med en eldre film å gjøre.

Filmen er like mørk som Strange Days, men er ikke like bra fortalt. Konseptet i Johnny Mnemonic er bra spennende og jeg kan skjønne at denne både ble sett på som en grei film og en som ikke holdt helt mål. Alt springer tilbake til at filmen er vanskelig fortalt om man ikke kan alle begrepene. Teknisk sett kunne nok også filmen vært mye bedre. Jeg må si at jeg legger meg litt i midten av de norske anmelderne. Man merker at filmen er laget for mer voksne tenåringer med en del vold og litt blod. Filmen virker noe tung, sort og trist i sin fremføring. Dette er noe som var litt inn i tiden på midten av 1990-tallet. Det er heller ikke første gangen man portretterer fremtiden som en mørkt hull der mye har gått galt. Man ser dette mer snedig og fiffig i eksempelvis Terminatorfilmene eller Blade Runner.

Vanligvis er det alkohol kroppen ofte får for mye av i ungdomsfilmer, men her får vi vist at også for mye informasjon kan være farlig. Hvor mye denne filmen appellerer til dagens ungdom er jeg vel heller mer lunken til. De vil sikkert si at dette ble for dårlig, men for min del var dette ganske grei nostalgi om en tid der man ikke hadde allverdens med dataeffekter å støtte seg på. Kanskje denne filmen hadde hatt godt av en remake med dagens CGI å fiffe den opp med?

Mest sannsynlig har vi mennesker en fremtid i sammensmeltning med teknologien. Helt hvordan det gjøres blir opp til fremtiden å gjennomføre. Selv er jeg svært tvilende til at det blir på samme måten som i denne filmen, selv om det var en grei tanke i 1995. Folka i filmen ser ut som de er en kryssing mellom de man finner i eksempelvis Waterworld og Highlander 2. Med andre ord snakker vi om en typisk cyberpunkfilm. Johnny Mnemonic er en kanskje litt vell typisk historie satt i en litt typisk beksort fremtid der alle meler sin egen kake og alt blir styrt av de med store pengesekker. Midt i denne suppen befinner Johnny seg. Han bærer på noe viktig, men har ikke i utgangspunktet det edle hjertet som den tradisjonelle filmhelten har. Men som vanlig kan alt læres.

Vi får oppleve en ung Keanu Reeves, som noen år før ble actionstjerne i publikumsfavoritten Speed, i hovedrollen. Dette var før hans sci-fi-monsterhit ‘The Matrix’. Han gjør en grei innsats i denne filmen, selv om det aldri er helt en Oscar verdig. Han har det kule opprørske utseende som en slik film som dette trenger. Igjen spiller han en viktig rolle for å berge menneskeheten. Filmen begynner svært lovende, men så går den seg litt fast mot midten. Johnny virker som han vandrer litt i tåken. Filmen går ikke så raskt frem som man ønsker. Universet er jo såpass kult at man burde kunne få til noe bedre enn dette. Man tenger heller ikke være rakettforsker for å gjette hva Johnny egentlig bærer på. Vi treffer også denm svenske actionstjernen Dolph Lundgren, multitalentet Takeshi Kitano, Udo Kier og Ice-T i små roller. For ordens skyld kan jeg si at jeg så den noe lengre klippede versjonen av filmen med flere scener av Kitano og Lundgren.

Noe av filmen kan minne om krigen som foregår i Matrix mellom agentene og de som forsøker å bryte mønsteret. Igjen har man en motstandsbevegelse som forsøker å kjempe mot de mektige selskapene som meler kun sin egen kake. Dette er det klassiske spillet om at mennesket skal være fritt og ha like muligheter. Det er dog ikke noe særlig filosofi eller religion å spore i denne filmen i forhold til Matrix som er søkkfull av denslags.

Selv om jeg ønsker veldig hardt å like Johnny Mnemonic, klarer jeg ikke å omfavne den like mye som jeg hadde håpet på. Heldigvis husket jeg nesten ingenting fra forrige gjennomsyn slik at jeg nærmest opplevde den med nye øyne. Det er noe litt småtungt over denne filmen. Den føles som en litt mørk og kraftig murstein av en film å komme igjennom. Du kjenner kanskje følelsen der filmens univers fenger og man vil ha med seg hva som skjer, men at det hele er litt for kjedelig presentert.

Konklusjon:
Det er nesten som man jubler litt når rulleteksten kommer på samme måten som man har kommet seg gjennom en tung bok man har ønsket å ha lest. Det var ikke rart at regissør Robert Longo bare fikk dette ene forsøket på å lage spillefilm. Dette ble nok alt for langt fra 'mainstream' og filmen var nok allerede sær da den kom ut. Dette skriver seg kanskje ikke inn i sci-fi-filmhistorien, men var en helt ok film å se om man dyrker sjangeren, og det skal også nevnes at den har fått kultfilmstatus i ettertid blant fansen. For dere andre blir kanskje denne filmen som sluttreplikken: “It's just garbage. Get that outta here!”.